Bokklubben: Assassin’s Apprentice

This content has been archived. It may no longer be relevant

I Med Gandalf til Galaksen presenterer vi hver måned en ny bok i nettsaksserien Bokklubben. Denne gangen er det Assassin’s Apprentice av Robin Hobb som presenteres.

Robin Hobb er en bestselgende forfatter. Hennes verker har blitt oversatt til nesten alle språk fra svensk til indonesisk. Hun er en av de tre største forfattere innen for fantasy-sjangeren sammen med Terry Pratchett og George Raymond Richard Martin. Margaret Astrid Lindholm Ogden tok i bruk pseudonymet Robin Hobb da hun begynte å skrive Farseer-trilogien Hun falt på Hobb som etternavn etter at hun la merke til at bøker fra forfattere med etternavn på H som oftest var i midten av bokhyllene i butikkene. Robin kom fordi det var en fin allusjon til “Robin Hood”, og navnet var også androgynt.

Tradisjonell episk fantasy

Assassin’s Apprentice er et klassisk eksempel på det jeg kaller middelaldersk fantasy-litteratur. Noe av det jeg liker best med sjangeren episk fantasy er det flotte vokabularet og Hobb utfører det utmerket. Hun bruker et passende vokabular, med ord som nesten ikke brukes i dag. Ta for eksempel ordet “Corterie “som stammer fra det franske språket og betyr en gruppe med felles interesser som er ekskluderende mot andre. Jeg hadde hørt ordet blitt brukt en gang før men jeg tror jeg er blant mindretallet der.

Hobb har brutt en av normene innen fantasy-litteratur, nemlig det er å ta i bruk en førsteperson fortellerstemme istedenfor det vanlige som er å bruke en tredjepersons fortellerstemme. Men det stoppet ikke Game of Thrones-forfatteren til å si:

“Fantasy as it ought to be written”
–George R.R. Martin

Naha, jeg er ikke helt enig der selv om jeg svermer for fantasy så har jeg et stort problem når boken er veldig inspirert av middelalderen. Det er de kvinnelige karakterene. Jeg tviler på alt alle kvinnene i middelalderen kom i samme formatet, som hjelpeløse underdanige dådyr. Robin Hobb gjør dessverre ikke noen unntak her. Det kan diskuteres at hovedpersonen ikke treffer på slike sterke kvinner. Jeg synes det er fremdeles ikke det er noen unnskyldning for å ikke ha en kvinne med et svært sverd i handa.

Et episk eventyr om intriger, krig og urettferdighet

Assassin’s Apprentice er den første i trilogien “The Farseers”. Boken handler om hovedpersonen Fitz som er født utenom ekteskap, og er sønn av kronprinsen Chivarly. Han blir oppdratt av kong Shrewds stallmester Burrick, i skyggen i av det kongelige hoff. Fitz blir utstått av nesten av alle de i Buckeep Castle bortsett fra hans eldste onkel og sin slue bestefar. Kong Shrewd lar den unge Fitz bli lært opp som snikmorder for kongeriket. Magi renner gjennom Fitz’ blod, den ene kalt “Skill” som kommer fra hans kongelige blod og den mørkere nærmeste forbudte magien kalt “Wit”. Mens de barbariske “Outlanders” stormer kysten av kongerike “The Six Duchies” blir Fitz sendt ut på sitt første oppdrag som en kongelig leiemorder. Robin Hobb bruker pennen sin som en seriemorder bruker en kniv, nemlig til å stikke deg i hjertet gang på gang.

Robin Hobb bruker pennen sin som en seriemorder bruker en kniv, nemlig til å stikke deg i hjertet gang på gang.

Gutten uten navn

Historien blir fortalt fra Fitz sitt synspunkt, og det er ikke vanskelige å knytte seg til han. Du møter Fitz først når han blir forlatt av sin bestefar i en alder av bare seks år. Da har han ikke noe navn – Fitz blir bare omtalt som “The boy” helt til stallmesteren Burrick gir han et navn. Det er en smertefull start.
Han vokser opp med farens stallmester og blir godt kjent med dyrene i stallene til han blir dratt bort til slottet. Hobb drar deg på på en fantastiske reise som forteller hvordan Fitz vokser opp fra en ung gutt uten navn til en ung mann med ære og en plikt til kongeriket.

Fitz er et offer for skjebnen som drar ham motsatt vei av det han vil. Hjertet mitt knuste flere ganger mens jeg leste. Jeg gikk gjennom nesten hele hjulet av de menneskelige følelsene mens jeg leste boken; fra glad til trist til å nesten bare hive boka rett i veggen. Jeg ble veldig engasjert, ikke bare i Fitz, men også de andre karakterene som stallmesteren Burrick (som er litt for glad i druebrennevin), Chade (en mystisk slu rev som blir Fitz’ læremester i kunsten til å myrde) og den elskverdige narren “The Fool” som fyller hodet til Fitz med gåter.

Hjertet mitt knuste flere ganger mens jeg leste.

Masochistisk

Jeg synes at Assassin’s Apprentice er en fantastisk bok. Robin Hobb har en historiefortellingen som engasjerer deg. Hun har skapt et univers som er troverdig for leseren samt en av de få hovedprotagonistene jeg faktisk liker. Jeg pleier som oftest ikke å like hovedkarakteren i en bok fordi jeg kan ikke sympatiserer med den, men her får du levert en av de mest sympatiske karakterene som jeg kjenner til. Det kan være fordi Hobb har tatt i bruk en førstepersons fortellerstil.

Men det tok litt tid før du kunne virkelig sette deg inn i boken.for den startet litt tregt. Det blir nesten litt for vondt å lese av og til fordi at du har så lyst at det skal gå Fitz sin vei Jeg likte språket i boken – det var ikke for lettlest, men ikke for vanskelig hvis du kjenner til fantasy. Navnene til karakterene var ikke de mest kreative følte jeg. Etter å skrevet et såpass godt fantasi-univers og så kommer du med litt teite navn som “Molly” og “Verity” og “Chivarly”? For min del ble det for barnslig.

Det som svinger bak i hodet mitt mens jeg vendte hver side var at det ikke var noen gode kvinnelige karakterer. De var så veldig i skyggen og så veldig ødelagte. Jeg synes det ikke finnes en god unnskyldningen til å ikke skape en god kvinnelige karakter selv om de skal bare være i bakgrunnen. Jeg lurte egentlig på at Hobb var mann på grunn av dette.  Ellers hadde jeg en utrolig leseopplevelse med Fitz som min kaptein gjennom verden av “The Six Duchies”

Har du et hjerte for brutal fantasy som Game of Thrones vil du mest sannsynlig tåle denne boka.