Hva skjedde Arnold?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Den tradisjonelle actionfilmen har hatt det tøft de siste årene. Glansdagene på 80- og 90-tallet, hvor vi jevnlig fikk servert muskelbunter som Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone i lettfordøyelige actionfilmer, er for lengst forbi. Samtidig som superheltfilmer ruller over kinolerretet som aldri før, sliter actionsjangeren med å beholde sin posisjon som folkets popkorn-film, og hvis man ser på hva sjangeren leverer om dagen er det heller ikke overraskende.

Pensjonister i rampelyset

Med den 68 år gamle Sylvester Stallone i spissen, er The Expendables-serien kroneksempelet på hvorfor sjangeren sliter. Etter tre filmer i serien, er det vi sitter igjen med en gjeng pensjonister som løper rundt og leker krig, mens du såvidt kan skimte rullatoren i bakgrunnen. Stallone & Co prøver også desperat å stjele til seg litt ungdommelighet ved å omgi seg med roller spilt av folk som kunne vært barnebarna deres. The Expendables er actionsjangerens siste krampetrekning, og det er ingen som vil se sine tidligere idoler som febrilsk forsøker å gjenskape magien de hadde på 80-tallet.

Så hvordan endte vi opp her? For det første har det i en god stund vært et underskudd på gode actionstjerner i Hollywood. Når det kommer til å være en god actionstjerne er det ikke alltid nok med svære muskler og et kaldt steinansikt. Det er også viktig med karisma, spesielt når man leverer tørre one-linere. For det andre finnes det en langt større trussel mot sjangeren. Nemlig superheltfilmene. Helt siden det tidlige 2000-tallet har superheltfilmene gradvis tatt over actionfilmens markedsandel. Og det er til en viss grad forståelig. Det er en god del overlapping mellom sjangerne, og der actionfilmen er stor, er superheltfilmen gjerne enda større. 3D-eksplosjoner, roboter og superkrefter er visuelt sett mer tilfredsstillende enn en en typisk skuddtveksling, men man burde allikevel ikke være villig til å godta denne trenden.

En utrydningstruet sjanger

Det er åpenbart at superheltfilmene begynner å gå på tomgang, og Spiderman-franchisen har for eksempel rukket på så lite som 12 år, å spytte ut 5 filmer samt en reboot av hele serien. Det er nå vi begynner å merke konsekvensene av vår blinde lojalitet til Marvel og DC, og hvis ikke vi som publikum tar et standpunkt kan fremtiden fort se kjedelig ut. Nå skriver jeg dette samtidig som Furious 7 nettopp har hatt norsk premiere, så det blir feil å påstå at actionfilmer gjør det mye bedre når det kommer til originalitet, men det er heller ikke det jeg er ute etter. For i forhold til Marvel gjengen i The Avengers så synger actionfilmen på siste verset. Hvis ikke noe gjøres, er det en god mulighet for at vi må ta til takke med en Sylvester Stallone med leverflekker og grå stær, mens kvalitetsfilmene aldri får se dagens lys. Actionfilmen er rett og slett utrydningstruet!

Fremdeles håp

Det er heldigvis noen lysglimt igjen. John Wick, med Keanu Reeves som kom i høst viste hvor mye man kan gjøre med en enkel historie og god actionkoreografi. Dredd med Karl Urban i fra 2012 viste hvordan makaber vold fortsatt kan være gøy, noe man bare kan drømme om i Marvel-universet. Det er fremdeles håp, men det begynner å se mørkt ut.

Så hvis du har lyst til å gjøre en god filmgjerning: Dropp et par av de 30(!) Marvel og DC filmene som kommer de neste fem årene til fordel for den tradisjonelle actionfilmen, så kanskje er det litt håp for de av oss som ennå setter pris på litt god gammeldags biljakt, skyting og karikerte skurker.