Drømmen om Kurdistan

This content has been archived. It may no longer be relevant

Den pågående krigen i Midtøsten viser stadig hvor svakt statene klarer å beskytte sine innbyggere. Det er ingen hemmelighet at den Islamske Stat stadig vinner terreng fra Syria og Irak, men det er et område, eller snarere et folk som klarer å yte effektiv motstand. Kurderne har klart å dytte tilbake IS langs hele fronten sin, og har i motsetning til sentralregjeringen i Irak klart til dels å holde hele sitt territorium intakt. Aviser i innland og utland har vist bilder av unge jenter som kjemper for kurderne mot mennesker vi godt bare kan kalle de verste noen sinne. Dette er et bilde som for oss virker som en vakker variasjon av den klassiske fortellingen om god mot ond, men kurderne i Irak kjemper på enda en front.

Den Kurdisk-Irakiske befolkningen har siden 2005 hatt frie valg i sin kurdiske regionale regjering (KRR). Disse har stort sett godt bra for seg med et livlig parliament og en ivrig presse. Som del av den nye grunnloven fra 2005 får de kurdiske områdene, som alle de andre regionene, indre selvstyre. Men KRR tar også uoffisielt hånd om egen utenrikspolitikk. Som følge av dette har KRR klart å etablere oljekontrakter med flere amerikanske og kinesiske selskaper, og klarer da å holde i gang raffinering der andre ikke gjør det. Relativt til resten av Irak, nyter kurderne en langt høyere levestandard og en langt lavere risiko for terrorisme – en unektelig suksess.

Veien mot uavhengighet

Når KRR klarer å opprettholde kontroll der Irak ikke gjør det, burde de i utgangspunktet ha en veldig god sak for å bli erklært selvstendige? KRR har siden 2009 snekret på en egen grunnlov, og i juli i fjor sa de at de snart ville holde folkeavstemning på spørsmålet. Dermed er hjulene igang, men KRR skal spille et vanvittig vellykket diplomatisk spill for å få dette til, dog de allerede fortjener det. De er nemlig fortsatt verdens største statsløse folk, og majoriteten av kurdere bor i Tyrkia.

Tyrkia, Iran og Syria sin linje på tyrkere har vært forskjellig, men alle bærer preg av undertrykkelse. Iran og Syrias linje har for det meste vært folkemord eller fordrivelse, men Tyrkias linje er den som er mest avgjørende for KRR. Tyrkias linje har lenge vært å «tyrkifisere» kurderne sine, og dette har til nå ført til mange væpnede trefninger, men som følge av deres ønske om å bli med i EU har deres linje mot kurderne blitt bedre.

Tyrkia befinner seg i dag i en merkelig stilling. De er veldig gode venner med irakiske tyrkere, fordi de har vist seg som stabile støttespillere mot IS, men de har samtidig et veldig anspent forhold til sin egen kurdiske befolkning der et fritt Kurdisk Irak kan være en kilde til ønske om eget selvstyre.

Kurdistan – et diplomatisk mareritt

Kurdisk Irak må altså navigere rundt mange hindre for selvstendighet. Foruten kampen de allerede kjemper mot IS, er de nødt til å gå i lange forhandlinger med sentralregjeringen i Baghdad om både grenser, relasjoner og oljeinntekter for å unngå konflikt. De er i tillegg avhengig av å forsikre Tyrkia, Iran og Syria om at de på ingen måte konspirer om å utvide til et Stor-Kurdistan, hvis ikke kan de umulig få deres velsignelse. Kurdisk Irak har ikke råd til å skaffe seg fiender. Skulle det mot all formodning gå galt, har de ikke sjans til å få opprettet en stabil oljehandel. Kurdisk Irak sitter nemlig på verdens tiende største reservoar.

Kurdisk Irak har alle forutsetninger for å få seg en egen stat, og med Iraks stadige tap mot IS har de ingen legitim grunn til å hindre dem. Jeg ønsker dem lykke til.