admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi lever i et samfunn hvor utseende er stadig viktigere. Hvilke ambisjoner du har gjenspeiles i klærne du går i, og hvorvidt du er et harmonisk menneske kan sees på de hvite tennene dine. Det perfekte livet legges ut på Facebook og Instagram, og de som ikke klarer å overbevise massen? Synd for dem. Kast dem til ulvene og snakk stygt om dem når de ikke er der.
Jeg er selv til tider manisk opptatt av hvordan jeg ser ut. Jeg kan ligge våken om natten fordi jeg ikke vet hva jeg skal ha på meg på en fest om to uker, og jeg kan begynne å gråte når jeg ser meg selv i speilet og ikke er like tynn som jeg vil være.
Skiftende idealer
Tidligere i år kom jeg over denne videoen:
Først ble jeg fascinert. Så ble jeg oppriktig rasende. Ikke fordi det virkelig er latterlig at både kvinner og menn lar seg styre av slike absurde normer og har gjort det til enhver tid – hvilket ville være det voksne å reagere på. Jeg ble tvert i mot sint fordi jeg jobber for en kropp jeg kanskje ikke ønsker å ha om ti år når idealet endrer seg.
Når badevekten blir fienden
Jeg skulle ønske jeg var en av de tøffe jentene som ikke bryr seg. Som lar kropp være kropp, fordi de vet at både kvinne- og mannskroppen er vakre og spesielle (og veldig, veldig rare) uansett fettprosent og hårvekst. Jeg er ikke det, og kommer nok aldri til å bli det heller – men jeg har blitt bedre.
Bedre enn da jeg som tenåring trodde at det eneste som stod mellom meg og total lykke var å gå ned ti kilo, og var villig til å gjøre alt i min makt for å få det til. Bedre enn da jeg stod på skoletoalettet og kastet opp lunsjen min fordi… Vel, fordi det var helt vanlig for meg på den tiden. Og selv om jeg slår an en vits om tjukkaser nå og da er det ikke i nærheten av hvor direkte ondskapsfull jeg kunne være for skarve fem år siden. Jeg regelrett hatet kroppsfett, særlig den overflødige typen. For meg representerte det utelukkende svakhet og dumskap.
En folkeepedemi?
Omlag 180 000 norske kvinner lider av en form for spiseforstyrrelse. Av dem er stadig flere voksne kvinner, med utdannelse, jobb og nok livserfaring til å burde kunne stå i mot presset. Dessuten blir det stadig vanligere at menn utvikler spiseforstyrrelser, og da ikke bare den ”typiske” megareksi (hvor man er fanatisk opptatt av å bygge større muskler), men og det som tidligere har blitt klassifisert som ”kvinnelidelser” som anoreksi og bulimi.
Det er mange grunner til at man utvikler spiseforstyrrelser og intet sykdomsløp er helt likt. For meg handlet det i liten grad om at jeg ville se ut som de retusjerte modellene, men å ha dem hengende rundt meg til enhver tid hjalp lite da, og er ikke til særlig stor nytte nå heller.
Elsk deg selv!
Jeg tror ikke det nytter å rakke ned på medias fremstilling av det tynne som ”det perfekte”, for skjønnhetsidealet endrer seg til stadighet. Men Ungdom mot retusjert reklame har er et viktig poeng når det kommer til å ha et bevisst forhold til hva som er virkelighet, og hva som er konstruert for å selge mer. Vi lever riktignok i et standardisert forbrukersamfunn, men det er på høy tid å sette pris på at vi er forskjellige, og hedre kroppen for det den er.
Mann eller kvinne, høy eller lav, tykk eller tynn – kropp er kropp.
I Jentegarderoben har fokuset denne uken ligget på Kvinnedagen: