Anmeldelse: Fantomet Gullalderen – nr.17

This content has been archived. It may no longer be relevant

Fantomets «gullalder» defineres som perioden mellom 1979 og 1991, altså det glade åttitall, da Fantomet var Norges mest populære tegneserie. Serien ble utgitt i svarthvitt, og Fantomets fanklubb, Fantomet-klubben, hadde mer enn 100.000 medlemmer. Fantomet Gullalderen gir kronologiske samlinger av Fantomet-historiene fra denne perioden, samt artikler og leserinnlegg fra Fantomet-klubbens medlemmer.

Nr.17s historier

I Fantomet Gullalderen 17 er det samlet fire historier som originalt ble utgitt i 1982. I første historie, «Diamantbegeret», følger vi i hovedsak en shady journalist og en alkoholisert pilot i deres forsøk på å stjele diamantbegeret Fantomet har i sitt personlige skattekammer. Deretter følger «Prima Ballerina», hvor Fantomet løser et kunsttyveri under et opphold i Paris. Den tredje historien, «Tulipansvindelen», er den lengste av de fire, hvor det nåværende Fantomet, altså det tjueførste Fantomet, forteller om sin forfar det fjerde fantomet. Her handler det om hvordan han på 1600-tallet mistet hukommelsen i en piratkamp, og bosatte seg midlertidig i Nederland, hvor han reddet en landsby fra den såkalte «tulipomania». En av den nåværende Fantomets forfedre møter vi også i den fjerde og siste historien, «Steinhoggerfolket», som blant annet forteller om hvordan «Fantomets klippe» ble til, og hvordan den (i nåtid) blir reparert etter en liten ulykke.

Like gode i dag?

Samlingene i Fantomet Gullalderen 17 er, som da de ble utgitt for første gang, i svart-hvit, noe som definitivt gir et retropreg over bladet. Likevel kan kanskje dette, sammen med andre elementer, bli litt for åttitalls for de av oss som ikke har et forhold til Fantomet fra før. Historiene er nokså forutsigbare og klisjefylte, hvor man som leser tidlig forstår mye av hva som vil skje, uten at det kommer en nevneverdig interessant vri eller overraskelse senere i handlingen. Dessuten henger man seg gjerne opp i et nokså karakteristisk trekk ved åttitallets tegneserier, altså at de ulike karakterenes tanker og handlinger til en hver tid gjøres eksplisitt gjennom tanke- og snakkebobler. Denne urealistiske skildringen av menneskers væremåte gjør det også vanskelig for leseren å ta i bruk selve tegningene i lesingen, og de blir til tider nesten litt unødvendige. Likevel kan det virke som om forfatterne har noe selvironi rundt dette, som i «Steinhoggerfolket», hvor Fantomet selv påpeker hvor lettvint det er  å holde seg oppdatert når alle snakker med seg selv.

20141104_142138
Det er lett å følge med når alt som skjer uttales høyt, så man slipper å tenke selv. (Illustrasjon: Heiner Bade)

Fantomet Gullalderen 17 blir kanskje litt for gammeldags for en «ny» leser, men for de som er vant med disse historiene, og som kanskje leste dem under den såkalte gullalderen, vil nok dette bladet være et koselig gjensyn som kan vekke nostalgiske følelser.

Oversikt over innholdet i Fantomet Gullalderen nr.17:

“Diamantbegeret”  av Lee Falk og Sy Barry

“Prima Ballerina” av Idi Kharelli og Georges Bessis

“Tulipansvindelen” av Norman Worker og Jaime Vallvé

“Steinhoggerfolket”  av Donne Avenell og Heiner Bade

 

Anbefalte artikler