Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Mange studenter benytter seg daglig av buss, tog og bybane for å komme seg til forelesninger, lesesaler og kanskje en deltidsjobb. Hvor heldig jeg er som slipper dette stresset i hverdagen var jeg ikke klar over før jeg fikk begynne året med to måneder som pendler.
Dumb Ways to Die
Til vanlig nyter jeg det gode liv i Bergen, og slik ville det vært også denne vinteren, hadde det ikke vært for at den obligatoriske praksisplassen jeg landet meg var i hovedstaden. Som drammenser og fornuftig fattig student ble det da naturlig for meg å flytte hjem til foreldrene i elvebyen.
Så tok pendlerhverdagen til.
Det er heldigvis ikke så langt fra Drammen til Oslo, men det tar allikevel tid, krefter og det tærer til tider mye på humøret. For meg ble Drammen-Oslo-reisen noe jeg gjorde mandag til fredag, først med et lite kvarter med buss og så tre av dem på tog for å komme meg frem til morgenmøte og praksisjobb. Med den fengende sangen Dumb Ways to Die gående på repeat i hodet, og med konstant frykt for å være akkurat for sen til toget, gikk jeg nokså motløs igang med pendlerlivet.
Dumb Ways to Die:
Da jeg var yngre hadde jeg et nokså romantisk forhold til togreiser – jeg tenkte det måtte være herlig med vindusutsikten, tid til å lese bok eller avis og stressfri frokostspising. Tildels har jeg fått beholde dette, nok til at jeg nyter turen over fjellet når jeg reiser mellom studiebyen og hjembyen, mens mitt forhold til hverdagstogreisene kan aldri igjen bli så godt. Nå hjelper det heller ikke at jeg fortsatt har den togrelaterte hendelsen fra den nyeste House of Cards-sesongen friskt i minne, og levende ser den for meg hver gang jeg nå står på plattformen.
At jeg hovedsakelig husker mine fremmede medreisende som tankeløse zombier som har lagt igjen folkeskikken hjemme, bidro heller ikke til å gjøre pendleropplevelsen bedre.
En norsk spesialitet
For vi nordmenn er ikke alltid så høflige og omtenksomme som vi skal ha det til. Det ble tydelig for meg at det heller ikke er alltid vi legger merke til at vi i det hele tatt har medmennesker.
Vi kan sies å være både høflige og uhøflige på samme tid, noe som er et kunststykke i seg selv. Noen ganger er vi er uhøflige nok til at vi later som om vi ikke ser at det står minst tre mennesker i midtgangen på toget. Tre mennesker som kunne trengt en sitteplass, for eksempel der vi har lagt vesken/dokumentmappen/boblejakken/sekken/laptopen vår, og i noen tilfeller bena våre. Den stående part er såpass høflige at de aldri vil kunne påpeke at det du gjør når du tar opp så mye unødvendig plass er uhøflig. Det beste de kan gjøre er å kremte forsiktig eller kanskje sende et lengtende blikk mot det tildekte ledige setet. De aller færreste vil spørre om du kan vise litt hensyn og flytte tingene dine.
Alle tog som går til og fra hovedstaden i rush-tiden er mer eller mindre fullstappet. Det er lite vi som ikke har ansvar for å sette opp nok tog kan gjøre med det, vi må bare bli vant med at det er greit å være most inntil våre medreisende, og at vi må beholde den varme boblejakken på inne selv om vi holder på å smelte bort. Det er nemlig ikke armplass nok til å få den av.
Det vi ikke burde trenge å bli vant med er at en person setter seg innerst ved vinduet på treraderen, og at person nummer to velger seg det ytterste setet, slik at tredjemann må bli stående. Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor pendlere, som jo de fleste på disse fulle morgen- og middagstidtogene er, kan få seg til å gjøre slikt dag ut og dag inn.
Til deg som tenkte det var greit å si at du holdt av plass på til en venninne som skulle på noen stopp senere: Nei, det synes jeg ikke det er. Som en voksen dame burde du vite bedre. Og til dere menn som tror det er greit å ta opp halvannen plass for å sitte med bena milevis fra hverandre: Nei, det er ikke det. Tenk på oss andre. Ett sete per person, takk. Du som har teknoen dunkende ut fra øreproppene dine kan vurdere å skru ned volumet, det ville gledet flere av oss andre som ikke deler din musikksmak.
Problemene fortsetter
Toget beveger seg mot reisemålet ditt, og når det nærmer seg vekker du personen du sitter ved siden av (om du gikk på tidlig nok til å få en sitteplass vel og merke), og går mot nærmeste utgangsdør. Det er forøvrig helt vanlig å sove på toget, og enkelte ganger er det vanskelig å skille de som sover fra de som bare stirrer tomt ut i luften med døde zombieøyne. Det er viktig å stå klar ved utgangsdøren når du skal av, for selv om det ikke burde være det, er det en ny kamp å komme seg ut fra toget.
Nede på perrongen står nemlig de som skal på for å reise videre på denne strekningen, og det er visst ekstemt vanskelig for dem å skjønne at de ikke kan komme på før de som skal av har fått fjernet seg. Det er også tydeligvis umulig å forstå at dette vanskeliggjøres ved at en menneskemengde sperrer utgangen. Hvor vanskelig kan det være å skjønne slike enkle ting? Her kan kombinasjonen spisse albuer og et litt unnskyldende smil være til stor hjelp.
Neste problem kan være å komme seg bort fra plattformen og ut i dagen. Mine togreiser tok meg til Nationaltheateret, og der er det en lang rulletrapp man skal opp. Rulletrappen er en fantastisk oppfinnelse som gjør at du kan komme deg raskt frem, og som samtidig kan spare deg for energi ved at du kan velge å stå helt stille i den og la den rulle deg frem. Skal du stå stille er det en ofte skreven, men også tydelig uskreven, regel om at du skal holde deg på høyre side. Pass på at vesken din også holder seg på den siden av rulletrappen, og ikke sett noe ned ved siden av deg. I det som blir venstre-filen skal nemlig mange travle mennesker forbi, og vi er ekstremt lei av å måtte bli stående bare fordi du ikke har fått med deg at det er slik det fungerer. Spar deg for det stygge blikket når jeg prikker deg på skulderen og spør om du kan ta steget inn til siden.
Frykten
Alt jeg har nevnt så langt var irritasjonsmomentene som preget hverdagen min som pendler, men i tillegg til disse var det to ting jeg fryktet.
Den ene var at jeg skulle sovne på toget. Ikke bare døse litt, for det er helt vanlig. Jeg var redd for at jeg skulle sovne og sove så godt at jeg istedet for å komme meg av på hjemstasjonen i Drammen etter endt arbeidsdag, ville bli vekket med et “Om kort tid ankommer toget Skien. Dette er togets endestasjon. Vær vennlig å påse at du har med deg alle dine eiendeler”. Jeg har ikke noe imot Skien og Telemark, men våkner jeg av høyytalermeldingen der har jeg sovet meg over noen fylkesgrenser for mye.
Innstilte tog var min andre store frykt, og selvsagt fikk jeg oppleve det flere ganger. Den verste hendelsen fant sted i min aller første uke som pendler, i den perioden hvor jeg fortsatt sjekket at jeg satt på riktig tog sikkert tjue ganger i løpet av reisen. I mitt hodet er denne hendelsen døpt “The Asker Incident”, og den fant sted da jeg skulle hjem på min tredje pendlerdag.
Tunnelen rett etter Asker var stengt, og det skulle settes opp busser fra togstasjonen i nettopp Asker. Selvfølgelig var dette midt i verste rushet, og nesten like selvfølgelig oppstod det en slags merkelig panikk hvor folk løp fra toget til busstoppet. Hvor vi så ble stående i noe som føltes som en evighet. De stakkars NSB-folkene måtte flere ganger be (voksne) mennesker om å komme seg tilbake opp på fortauet, for der de stod, presset helt fremst for å ikke gå glipp av hjemreise, sperret de faktisk for bussene. Det var trangt å stå der, virkelig sild i tønne, ingen ville flytte på seg i frykt for at andre skulle kapre et buss-sete før dem, og det var lite informasjon. Jeg er bare glad jeg ikke lider av sosial angst, for da ville det vært helt uutholdelig å stå der. For meg var det bare på grensen, og jeg lot familien få ta del i opplevelsen gjennom meldinger:
Meg: Hurra, buss fra Asker for tunnelen videre er stengt. Venter på tog som går 1611.
Meg: Sees i morgen. [Fra Asker togstasjon, med utsikt over havet av medreisende.]
Forelder: Nåja…
Meg: Det er omtrent 50 000 mennesker i ikke-kø her. Og to busser.
Forelder: Det tar naturlig nok noe tid å skaffe tilveie nok busser, togene stoppet jo 1530. [Melding sendt 1644, altså har de
visst i en evighet at de trengte busser]
Meg: På tog igjen. Redd for mennesker. [Tre kvarter senere, etter nesten å ha blitt most av en gjeng desperate voksne mennesker]
Plutselig småløp bølingen mot et av togene på stasjonen, og uten noe mer enn sure blikk fra konduktører som bare ville ha flest mulig på toget, var vi plutselig i bevegelse igjen. Hadde det ikke vært for at jeg fikk stå i midtgangen og prate med en hyggelig eldre mann som kunne snakke om den gangen han var i praksis, hadde jeg nok gitt opp hele pendlereventyret allerede på den tredje dagen.
Smil litt
For det har heldigvis ikke bare vært fælt.
Mine medreisende er flinke når det gjelder, som for eksempel når noen er ute og reiser med barnevogn. Da er det gjerne unødvendig mange som spør om den reisende skal ha hjelp til å få alt utstyret av og på. Jeg har dessuten mange ganger hatt gleden av å se folk snike seg til å lage artige grimaser og sende smil til de små i vognene, og det er alltid et fint syn.
Hvis alle bare kunne smilt litt mer, også til de som ikke ligger i vogn, og hatt litt mer omtanke for sine medreisende, så kunne nok pendlingen blitt en fin hverdagsopplevelse.
