Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Siden finanskrisen startet i 2007 har det vært mye remakes, og de fortsetter å komme (se liste). Dette går særlig utover klassikere fra 80-tallet, som Politiskolen og WarGames. Til og med Videodrome skal få en remake. Men ikke Dune (1984). Hvorfor ikke? Bare skrullinger likte denne filmen, skrullinger som var mer skrullete enn David Lynch selv.
Den kunne blitt perfekt
Filmrettighetene til Dune ble først kjøpt av Alejandro Jodorowsky på 70-tallet, som fikk med seg den franske kunstneren Jean Giraud, og fyren som designet Alien, H.R. Giger. I tillegg hadde de fått med seg Pink Floyd for å lage soundtracket, Salvador Dali for å spille keiseren og Orson Welles for å spille antagonisten. I stedet fikk vi soundtrack av Toto, Lynch som regissør og Sting som en svett og naken Feyd Harkonnen. Resultatet ble en dyster og rar film som ingen, ikke en gang de som har lest boka, klarer å henge med på. 1984-versjonen har til og med fått æren av å bli kåret til den nest verste øyeblikket i science fiction-historien av “Something Awful” (se liste). Det å bli introdusert til det magiske eposet Dune egentlig skulle ha blitt, hvis Jodorwsky hadde fått lov til å fortsette med prosjektet, blir derfor en ganske ambivalent opplevelse.
Dokumentaren Jodorowsky’s Dune handler om Jodorowskys prosjekt på midten av 70-tallet med å lage film av Frank Herberts Sci-Fi-klassiker.
“I wanted to make something sacred, a film that gives LSD hallucinations without taking LSD”
Jodorwsky til Oslo
I sammenheng med Oslo Comics Expo kommer Jodorowsky til Oslo i juni for å snakke om tegneseriene Inkalen og Metabaronens kaste. I tillegg blir det et intervju på festivalscenen ved Deichmanske på Grünerløkka lørdag 14. juni, og en innledning til en visning av en av filmene hans på Cinemateket i Oslo.
