Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Speilsalen i Kvarteret er dekorert med puter på gulvet og med avslappende møbler. Det er en virkelig koselig stemning over det hele, det kan minnes om en ekte engelsk brun pub. Og stemningen blir bare ennå bedre når Nick Garrie begynner å spille på kassegitaren sin.
– Sorry for closing my eyes, I’m actually really shy, just like you Norwegians, sier Nick mens publikum ler og nikker i enighet. Når han virkelig blir varm i trøyen virker det som beskjedenheten hans bare forsvinner i løse luften, og man kan se at dette nyter han. Selv om han er et par år eldre enn oss andre, har han en egen energi som fyller rommet på en rolig og behagelig måte.
Der Spiegel omtalte J.B. Stanislas som et av de beste album ingen kjenner til. Mens musikknettstedet Loud and Quiet på sin side skrev at «It’s like a Christmas and a Birthday for anyone who likes brightly psychedelic, cathartic tunes and the beautifully-aged aesthetic of 60s production».
– This accord right here, you also can play on your guitar, sier Nick Garrie mens han referere til Pål som sitter blant publikum. Pål spiller i bandet Pål og hans fantastiske djup-psykologiske ubalanse! som spiller senere i kveld på Phonofestivalen.
– This next song is called She walks the streets, and its about a girl in Paris I met, konstaterer Nick.
Sangen er myk og fin utenfor refrenget, men når refrenget kommer merker du en sterkere glød i stemmebåndet til Nick, denne sangen er han glad i. Når sangen er over klapper publikum frenetisk og man kan høre enkelte juble.
– Thank you so much, you guys touch my heart. “Yeaaah Nick”, kommer det fra publikum.
Toppfoto: Nick Garrie på konsert, foto ved Maria Teige
