Trigger This content has been archived. It may no longer be relevant
Fredag 30. august var det konsert på Hulen. Vi dro for å sjekke ut stemningen.
Curly Tankard
Etter at ‘Parasitt’ ble A-listet på Studentradioen i Bergen to uker tilbake i tid har Curly Tankard gått på repeat på iPoden til de fleste i Studentradioen. Det er rett og slett umulig å ikke trekke på smilebåndet når man vandrer på høyden til sanger som ’Amerikanerne’ og ’20 volt’. Dette er progpop med en humoristisk og kreativ vri, og musikken er skapt for å spilles live.
Oppsummert kan vi fortelle at forventningene var skyhøye i forkant av konserten på Hulen.
Curly Tankard entret scenen litt før 22.00 – noe som kan være i det tidligste laget i enkelte sammenhenger. Hos Hulen-publikumet, derimot, var både humøret og dansefoten på plass.
Musikalsk sett skuffet konserten ikke. Lydbildet var veldig likt som det på platen, men det var kanskje også problemet. Du fikk fornemmelsen av at du kunne hørt på platen hjemme og sittet igjen med det samme inntrykket. Når man går på konsert forventer man det lille ekstra, og sett i dette lyset var gutta litt for statiske. Misforstå oss ikke – Curly Tankard kan ikke bli dårlig. Som liveband har de imidlertid et mye større potensiale. Vi savnet også den nye singelen!
The Scumbugs
The Scumbugs, derimot, ga virkelig alt de hadde under fredagens konsert. Selv skal vi være såpass ærlige og si at vi ikke hadde hørt på musikken i forkant av konserten, men det var lett å se at gutta har store ambisjoner. Med biemasker (?) og klassiske rock n’ roll-moves passet liveshowet deres perfekt til deres skitne, dansbare, 60-talls garagepunkrock. Men det kan fort bli litt mye.
Bandets liveopptreden ga oss fort assosiasjoner til Iron Maiden som har gått ut på dato. Vi er også litt usikre på om imaget de kjører samsvarer med musikken, da de gjerne ser skumlere ut enn hva musikken egentlig er. Der Curly Tankard var for tamme, var The Scumbugs kanskje litt mye for to radiojournalister som aldri har hørt musikken før. Likevel er det lett å argumentere fra den andre siden med at dette er klassisk rock n’ roll, og da må man leve seg inn i det.
Vi kan heller ikke la biemaskene gå hus forbi. Det virker som det er en trend dette med sære ‘hodeplagg’. Kanskje det er fordi bandet blir mer mystifisert, muligens er det fordi man lettere blir lagt merke til, og vi har jo allerede stusset på om hodeplaggene henger ihop med musikken. Mer skal vi ikke dvele.
Hvitmalt Gjerde
Hvitmalt Gjerde ble vi først introdusert til da de spilte på 30.års-jubileumssendingen til Studentradioen i september i fjor. Det var noe med Hvitmalt Gjerde som talte til oss ved første møte. En vokalist som nærmest hopper frem og tilbake på scenen med 100 % innlevelse og med et lyduttrykk som er en sjelden vare anno 2013.
Selv hører jeg, Marit, mye på gammel musikk fra 60- og 70-tallet rett og slett fordi musikken på den tiden var bedre. Det er derfor godt å få en følelse av å tre tilbake i tid. Med vittige tekster som det er lett å leve seg inn i fyller de opp et tomrom i det norske musikkmiljøet.
På ett år har både bandmedlemmene og lydbildet deres utviklet seg mye. Nå har de ett selvtitulert album og to EP-er i ryggen (og ikke minst to A-listinger på Studentradioen i Bergen), og helhetsinntrykket er kort oppsummert mindre skranglete og mer profesjonelt.
Live skuffet Hvitmalt Gjerde ikke. Publikum danset, de spilte musikk fra den nyutgitte ’Svimmel EP’, samt gamle ’klassikere’ som “Surfer med Jesus”. Bandet avsluttet en fullpakket kveld perfekt, med et liveshow som lå midt i mellom Curly Tankard og The Scumbugs.
Til tross for deres fengende surferock, kan det bli noe enkelt og ensformig i lengden, og selvom det enkle ofte er det beste ble det litt vel forutsigbart for vår smak. Med det sagt, blir det likevel spennende å følge Hvitmalt Gjerde i tiden som kommer, og vi skal ikke se bort i fra at de blir spillelistet flere ganger.