umir This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi har landet i Bhutan. Dette lille, rare landet i Himalayafjellene, som ligger klemt mellom stormaktene Kina og India. Munker vandrer gatelangs i burgunderkledde kjoler mellom høye, snødekte fjell. Landet, der ropene fra den lokale lamaen kan høres langveis fra. Landet der buddhister fra hele verden drar på pilegrimsferd.
Jeg er ingen buddhist på pilgrimsferd, men dette mystiske landet gjør noe med meg. Reisen startet på lesesalen min for to uker siden. En sen kveld uten at mye var gjort kom jeg over en annonse fra Utenriksdepartementet. Utviklingsminister Heikki Holmås skal til Bhutan, vi utlyser fire pressestipend! Søknadsfristen er i dag. Hvorfor ikke, jeg slenger inn en søknad, så har jeg i hvert fall gjort noe i dag.
Nå sitter jeg her. I Bhutan. Og drømmen om å være en journalist på reisefot ligger under mine føtter. Om jeg er det kvinnelige alibiet eller det unge alibiet vet jeg ikke, men jeg fikk napp på stipendet. For Reisefølget består av meg, en 24 år gammel, fersk journalist og masterstudent, Utviklingsminister Heikki Holmås, et NRK-team, en journalist fra Dagsavisen og et kobbel av diplomater i fine dresser.
Ja, diplomatene ser faktisk så ordnelige ut som du tror, de kan minne om CIA-agentene i Homeland. Men de reiser kun med håndbagasje. En minister skal ikke måtte vente på noen, ikke engang sine egne. Men når man har diplomatpass, så blir reisen litt enklere. Man slipper å tenke på milliliterbeholdere og halvtomme vannflasker man har glemt å tømme før ombordstigning.
I Bhutan er tobakk forbudt, noe jeg var veldig klar over før jeg dro. Men hvordan skal man klare seg, når man er et barn av sin tid og snusleppen henger ute? Mitt gamle barndomsidol Åsne Seierstad opplevde sikkert aldri dette problemet. Hun var sikkert så flink at hun verken snuste eller røykte. Jeg reiser med henne i tankene. helt fra jeg så henne på TV som 12-åring, der hun stod med safarivesten og sitt lange lyse hår. Sånn vil jeg også bli.
jeg hadde på forhånd hørt at man som turist kan fortolle tobakken til den nette sum av 200 prosent tilleggsskatt. Ingen taxfree med andre ord.
Idet vi går ned trappen fra flyet kommer en mann fra de bhutanske myndighetene og møter oss. En såkalt protocoll officer som skal følge den politiske delegasjonen så lenge de er i landet. Han hilser på hele delgasjonen, og når min tur kommer, spør jeg forsiktig og flau
– Jeg har noe snus jeg vil fortolle?
Mannen gir meg så vidt et lite blikk, og sier: vi har ikke tid, jeg tar det.
Han gjemmer mine to ruller snus og NRK-fotografens sigaretter inni den påbudte folkedrakten Gho.
– Den største lommen i verden, sier han og ler.
Vi begynner å gå ut av flyplassen, jeg har hjertet i halsen. Hva om han blir stoppet og jeg vil forsinke hele reisefølget? Men all verdens bekymringer som eksisterer i dette øyeblikk forsvinner idet jeg innser: Selvfølgelig, vi er i en diplomatdelegasjon! Vi går rett igjennom flyplassen og bort til rekken av biler som utgjør en politikortesje. Jeg setter meg i den bakerste bilen, man sitter nemlig etter rang i en politisk kortesje. Men det passer meg bra, og inni mitt stille sinn tenker jeg at lykken må være diplomatpass.
Christina Hauge har vært i Bhutan med utviklingsminister Heikki Holmås. Her kan du høre første episode fra hennes reise:
[audio: https://srib.no/wp-content/uploads/2012/11/Bhutan-ep-1.mp3]
———————————————————————————————————————————————
Utanriksmagasinet Mir kan du høyra fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analyser, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda.
