Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Halloween er en populær kinoperiode, og da passer det godt med noe skikkelig skummelt. Noe som gir fjortisene en unnskyldning til å ta på hverandre i et mørkt rom, uten at det blir sett på som sosialt uakseptabelt. Filmen som var på programmet denne høstkvelden var Paranormal Activity 4.
Fire? Tenker du kanskje. Kom ikke eneren ut nettopp? Jeg tenkte i hvertfall det. Jeg kan ikke skryte på meg å ha sett de andre, og merket fort at det heller ikke var nødvendig.
Du kan historien; vanlig familie som oppfører seg vanlig. Slik fortsetter det en lang stund. (Skrekkfilmer har generelt den mest idiotiske og kjedelige oppbygningen av alle filmsjangere). I denne filmen får familien besøk av en liten, merkelig gutt som bor i nabolaget deres. Hans mor er på sykehuset og de må ta seg av han mens hun er borte. Gutten er selvfølgelig sinnsyk, og alle burde merket dette mye tidligere enn det som er tilfellet. Merkelige ting skjer, og dette må selvsagt dokumenteres på film! Den unge jenta i familien går rundt med et kamera hele tiden. Det virker tvunget og har ingen særlig mening. Hvem er disse menneskene som filmer alt mulig? I Paranormal Activity 4 veksles det mellom et vanlig håndholdt kamera og en forbanna facetime app fra en Macbook Pro. De går rundt med en Mac og filmer spøkelser. De var nok tom for kaffe når de satt å skrev dette manuset. Det er den eneste gyldige unnskylningen. Hvis ikke har de bare begynt å gi blanke faen, vi kaster jo penger etter dem uansett.
Foto: © 2012 – United International Pictures
Filmen spiller på tre skrekkelementer, som blir gjentatt tusen ganger med varierende resultat. De bruker ikke musikk for å skape stemning og det virker som det er helt stille når natten senker seg. Hører man etter derimot, kommer en spesiell lyd hver gang det skal skremmes. Den lyden du hører når du holder deg for ørene. En slags susende, lukket lyd. Den fremhever selvfølgelig alle de skumle smell og dunkelyder som kommer gjennom hele filmen. Den andre effekten som er ganske vanlig i disse filmene er: kameraet filmer noe, så filmer det noe annet i to sekunder og så tilbake til der den var for noen sekunder siden, og så ”DER ER DET NOE!”, og salen skriker av full hals. Man blir lei etter to ganger. Halvparten av tiden er det bare tull uansett, en katt eller noe annet meningsløst man finner i et vanlig hus.
I filmer som dette er det ofte vanlig at personen som er i fare stiller seg forran kameraet, slik at hele skjermen blir dekket av personens ansikt. Deretter ser vi litt av døråpningen, hvor det bare er mørkt. Personen dekker hele skjermen igjen for så å flytte seg litt til siden, og i døren står det noen; FY FAEN SÅ SKUMMELT! Trikset blir brukt så mange ganger at til og med de mest lettskremte i salen ler litt hånlig når dette har gjentatt seg for tjuende gang. Disse tre ideene; summing, et kamera som flyr frem og tilbake (som om personen som holder det er på konstant løpetur), og mennesker som trykker fjeset sitt helt inntil skjermen, gir oss kombinert litt over en time med utrolig dårlig skrekkfilm.
Det er opp til fire, fem speil i hvert rom. Ingen har så mange speil. Speil er dyrt og ingen trenger så mange speil. Ingen lukker dørene sine etter seg. Hadde jeg hatt en demon i mitt hus, hadde jeg lukket dørene mine (inneffektivt mot demoner, siden de bare kan åpne døren som alle andre, men man slipper å bli så overasket når den kommer for å drepe deg).
Filmen er for opplagt, og jeg tror til og med noen fjortiser kunne ønske ukelønnen sin tilbake for denne filmen. Den har også med en scene hvor den hyller The Shining, med en gutt som kjører rundt på trehjulsykkel. Den mest opplagte og malplasserte hyllesten jeg har sett på film. Det blir som om Torsdag kveld fra Nydalen lagde en hyllest til Monty Pyton, bare helt feil.
All min klaging hadde ikke gjort så mye om jeg bare hadde blitt redd, det er tross alt det eneste formålet med disse filmene. Det ble jeg ikke. De andre som hadde funnet veien til kinoen gav vel en liten innsats, de hadde jo betalt penger for dette. Jeg er på ingen måte en tøffing når det kommer til slike filmer, men her var jeg relativt avslappet gjennom hele makkverket. Blair Witch Project var en skummel film, der sluttet den oppramsingen. Jeg erklærer håndholdt kamera-skrekkfilm-sjangeren som død. Det er nok nå, filmskaperne er blitt rike, vi er blitt noen hundrelapper fattigere siden Paranormal Activity 1. Mitt hat for fjortisjenter på kino gror også sterkere for hver dag som går (de varierer mellom å skrike høyt, for så å le av at de skrek høyt, til neste gang de skriker høyt).
Ikke se denne filmen.
Kinosyndromet er studentradioens filmprogram. Høyr våre omtalar, anmeldingar og kommentarar samt koselegt filmprat på radioen kvar torsdag frå 11 til 12!