Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Paradise:Love har blitt vist på noen av de største filmfestivalene i verden. 19.oktober fant filmen veien til lerretet på Bergen kino. Kinosyndromets Carina Hoshovde har sett filmen og her er hennes evaluering.
Paradise:Love begynner med det skarpe bilde av tyske Teresa, hun jobber med funksjonshemmede mennesker. De er på tivoli og vi ser dem leke seg rundt i radiobiler. Ingen av dem har spesiell kontroll på bilene. På sidelinjen står Teresa og ser på, «Vri på rattet!» Ingen hører på henne. Vi blir med henne hjem hvor hun blir møtt av rotet til tenåringsdatteren. Hun har ikke ryddet rommet og virker uinteressert i alt Teresa har å si. De skal pakke, Teresa skal nemlig på ferie fra den slitsomme hverdagen.
Med katt og datter levert til pass, reiser Teresa til Kenya.
Teresa og hennes venninner er alle del av gruppen vi ikke hører mye om, kvinnelige sex turister.
“Voksne kvinner fra Europa som reiser til Kenya for å finne seg unge menn. Men det er strengt tatt kjærlighet Teresa er på jakt etter… til å begynne med.”
Teresa er en voksen, formfull kvinne. Hun føler seg gammel, tykk og ulesket. I Kenya ser menn på henne, der skinner hun som en stjerne i natten. Hun føler seg sett. Teresa virker så uskyldig og usikker, og mange år uten å føle seg verdsatt setter sine spor. Rusen av oppmerksomhet går henne raskt til hode, og gjennom filmen blir det vanskeligere og vanskeligere å ikke misslike henne. Kvinnene oppfører seg som fjor-tisser, og er ved anledning rett og slett usmakelige.
Men det er også noe søtt og vakkert i det at Teresa er villig til å overse røde flagg til fordel for følelsen av å være elsket. Da de skal ha seksuelt samvær ser man at Teresa og mennene ikke er på samme bølgelengde. Det hele blir fort tragikomisk, for mennene ser sex som en ting de vil få unnagjort, mens Teresa prøver å lære dem elskov.
Foto: © 2012 – AS Fidalgo
Jeg tok meg selv i å ønske Teresa vel, uansett handling, fordi hun har det moderlige uttrykk voksne kvinner med barn får. Hun kunne vert moren til hvem som helst og når hun danser for en av elskerne vekker hun den gode følelsen man får av å se mor i en ny kjole du ser hun føler seg pen i.
Foto: © 2012 – AS Fidalgo
Uansett agenda eller baktanke, er det fremdeles utnyttelse av mennesker som står i en vanskeligere posisjon enn seg selv. Kvinnene utnytter de unge mennene, men gleden er kjøpt. Mennene kaller denne typen kvinner for sugar mama, og som sugar mama forventes det økonomisk støtte. Noe av det mest ubehagelige jeg har sett på film på lenge:
Da en av elskerne til Teresa tar henne med til en barneskole, og deretter for å besøke hans «søster». Det forventes at Teresa skal gi penger og vi får stadig høre «Why do you give so little?», for slik fungerer det. Etter første seksuelle samvær kommer mennene med triste historier om familiemedlemmer i nød eller en ulykke og det ender alltid med «Do you have money? I need Money.».
Ressigøren Ulrich Seidl har virkelig skapt en estetisk vakker film som tar opp et ubehagelig tema på en realistisk og ufiltrert måte. Det er lett å forså hvorfor den har 18års grense. Margarete Tisel i rollen som Teresa er som hammeren på spikeren. Hun er en nydelig kvinne som de har tatt av sminken på, og omgjort til en alminnelig godt voksen kvinne. De såkalte “feilene” med runde former og hengebryst gjør alt så autentisk, og viser en type skjønnhet man ikke ofte ser på film lenger.
Foto: © 2012 – AS Fidalgo
Seidl er kjent for å lage filmer som er uhyggelig realistiske ved at han bruker en dokumentarisk framstilling. Filmen føles veldig som en dokumentar og det gjør det bare enda mer ukomfortabelt og fortyrrende. Paradise: Love er den første i Seidels Paradis-trilogi.
Alle filmene skal handle om en kvinne på ferie som søker lykken.
Paradis:Love tar opp tema som er relevant i dagens samfunn. 5. oktober i år publiserte nrk en artikkel om et par som fikk avslag på oppholdstillatelse fordi UDI ikke trodde på at kjærligheten deres var ekte. Ektemannen fra Marokko var 24år yngre. Motivet rører likestillingen, og det at menn og kvinner kan være like forferdelige. Om ikke med samme baktanke, så er det enda samme handling.
Filmen er nydelig laget, litt lang men absolutt en tankevekker som jeg anbefaler alle å se.
Hør anmeldelsen av filmen her:
Foto: AS Fidalgo
Kinosyndromet er studentradioens filmprogram. Høyr våre omtalar, anmeldingar og kommentarar samt koselegt filmprat på radioen kvar torsdag frå 11 til 12!