Kinosyndromet This content has been archived. It may no longer be relevant
Jeg husker da jeg var mindre, da det eneste jeg ønsket ut av en film var å bli underholdt. Det hadde ikke så mye å si om filmen var bra eller ikke. Så lenge smilebåndene fikk strekke seg, holdt det. Med årene har denne ungdommelige lykken og iveren over enkle gleder måtte vike for intellektuell stimuli.
Det foretrukne filmbildet ble gråere, mer alvorlig og kynisk. Fortapelsen i et kaldt og nitrist filmperspektiv var nesten et faktum, så kom The Raid: Redemption.
(Foto: Star Media Entertainment)
The Raid: Redemption er en lavbudsjett indonesisk kampsportfilm, som bruker landets selvutviklede kampsportteknikk, Pancak Silat. Mer trengs egentlig ikke sies. Handling er uvesentlig, og filmen behandler den ikke som noe mer heller.
En spesialstyrke skal storme en boligblokk for å fange en lokal gangsterboss. En rekke komplikasjoner seinere, og spesialstyrken er fanget i bygningen uten forsterkninger, og med hele blokkens beboere som gangsterens egen private hær, må de heltene nå kjempe seg ut av blokken.
For å skyte denne anmeldelsen i foten og bare komme til poenget: The Raid er forbanna gøy. Det er en type film hvor man smiler bredt og jubler over den enorme underholdningsverdien. Jeg tok meg selv gjentagende ganger i å høyt brøle i glede over filmens mange acionklimakser.
Ved å strippe filmen for overflødig drama, tematisk bakteppe og ordentlige figurer, finsliper det filmens fokus, og det er kun et aspekt filmen skal innfri, hensynsløs action!
(Foto: Star Media Entertainment)
Pancak Silat som kampsport later til å være langt mer interessant enn sine asiatiske brødre. I stedet for tradisjonelle sparking og slåing virker Pancak Silat som det er mer en helkroppssport. Man slenger seg inn i sine motstandere, noe som til tider for det til å minne om bryting, og folk blir kastet rundt på, samtidig som sparkene og slagene treffer med kirurgisk presisjon og kraften til et sleggeslag. Det er grasisøst samtidig som det er brutalt.
Kombinerer man den bunnsolide koreografien til Iko Uwais (Merantau) og Yayan Ruhian (Merantau), knusegod regi og fabelaktig redigering, har man en vinnende kombinasjon. Kampscenene blir aldri kaotiske slik at man mister oversikten.
Volden er kjapp og intens, men ikke såpass at det blir usammenhengende, og regissør Gareth Evans (Footsteps, Merantau) klarer å holde oversikten i scenene så man alltid vet hvor alle personene er i scenene. Aldri kommer det en eller annen tulling ut av intet og overrasker seeren eller figurene. I stedet klarer holder Evans orden i kaoset til tross for at han bruker en del shaky-cam.
(Foto: Star Media Entertainment)
Ikke nok med at filmen er knusende voldelig, den er også kul. Evans er åpenbart inspirert av andre begavede filmskapere og vet og stjele de beste aspektene fra deres respektive filmer. Kall det hyllest, eller rett og slett stjeling, men det er bare kult når man ser helten stå i sin side av en gang med en gruppe motstandere i andre, og man får den typiske pausen før duellen starter. Det er kult, og fryktelig spenningsskapende.
Skal man sette fingeren på noe som er mindre bra er det ganske enkelt at det blir litt dumt å høre på en haug med menn som skriker og stønner seg gjennom kampscenene.
Det er fullstendig logisk, men det blir og litt slitsomt og kjedelig i lengden. Heldigvis har man et lydspor som krydrer og driver scenene energisk videre. Mike Shinoda fra Linkin Park har sammen med komponisten av Tron: Legacy lydsporet, Joseph Trapanese laget musikk som skaper et enormt driv i scenene, samtidig som det føles moderne og kult.
(Foto: Star Media Entertainment)
Ikke siden mine glade ungdomsår har jeg gledet meg så mye over en film. Jeg har kost meg glugg i hjel med en film som er enkel, men så fullstendig bevisst på hva den er, og gjennomfører det med stil. Ikke siden Casino Royale eller Oldboy har slossescener vært så vonde å se på, men denne gangen på en prepubertal lettsinnethet man aldri tar for noe annet enn underholdning.
The Raid: Redemption er ikke bare 2012s hittil beste actionfilm, det er potensielt den mest rendyrka actionfilmen siden 80-tallet. Filmen har raskt steget til min toppliste og jeg kjenner det på gikten at den vil forbli der, ut året, og muligens enda lenger. The Raid er ballebra!
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.
