skumma This content has been archived. It may no longer be relevant
Det er dristig og vågalt når et arrangement blir selvproklamert som årets kunstbegivenhet, men denne gangen har Kunstmuseene i Bergen ingen grunn til å si eller skrive noe annet. Dette er stort. Hvorfor? Det skal jeg komme tilbake til senere i omtalen.Vi snakker om utstillingen «Real Life Stories» som åpnet torsdag 4 oktober, da nærmere tusen mennesker samlet seg i Stenersen for å overvære produksjonene til ti av dagens ledende kinesiske samtidskunstnere.
Mange av de fremmøtte ønsket kanskje også å stifte et kjennskap med et fremmed land som beveger seg i et rasende tempo, fra det tradisjonelle til det nye, og selvfølgelig, overvære verdenspremieren til superstjernen Ai Weiweis nye installasjon, majestetisk oppført i Lysverkets tårnsal.
Å knytte kontakter kan ofte lønne seg, og denne gangen ser vi det i sin helhet. La oss spole tilbake i tid. Direktør ved Kunstmuseene i Bergen, Erlend Høyersten, blir oppringt av kurator Bjørn Inge Follevaag for å samtale om en potensiell ny utstilling. Utstillingen skal omhandle den kinesiske samtidskunsten, der målet er å vise de virkelig historiene fra dagens Kina. Kurator Bjørn Inge Follevaag har selv jobbet med kinesiske kunstnere siden begynnelsen av 90-tallet og kjenner godt til den kinesiske samtidskunsten. Sammen med Kunstmuseene i Bergen stifter de bekjentskap med en god kinesisk kurator, Feng Boyi, som ikke bare kjenner de 9 kunstnerne, men som også er personlig venn med Kinas mest innflytelsesrike samtidskunstner, Ai Weiwei.
Høsten 2012. Det er oktober og utstillingen er på plass, kuratert av Feng Boyi og Bjørn Inge Follevaag. Teppet var satt. 10 kunstnere og en verdenspremiere, i Bergen!
«Fantastisk å få lov til å møte de nå, 20 år senere, hvor publikum faktisk viser at de er interessert i det som skjer i Kina, det var de ikke for 20 år siden.» Bjørn Inge Follevaag.
Fremover i tid og til den offisielle åpningen av utstillingen. Kinesisk samtidskunst har fått stor oppmerksomhet de siste 15 årene, og nå skal det bergenske publikum bli satt på prøve.Det er verdt å nevne at Stiftelsen 3,14 har drevet med kinesisk samtidskunst i nærmere ti år nå, så noe nytt i Bergen, er dette ikke. Tilbake til utstillingen RLS. Er vi klar? En av hovedgrunnene til utviklingen av nettopp denne utstillingen, er i følge Kunstmuseene i Bergen et ønske om å finne sin egen nysgjerrighet, men også tilfredstille publikums nysgjerrighet for denne typen kunst. Skape et mer variert og nyansert bilde av samtidskunsten. I følge Erlend Høyersten handler det ikke bare om kinesisk samtidskunst, men hvordan den kinesiske samtidskunstneren står i forskjellige verdener.
«Dette er en type kunst som forholder seg til et samfunn i voldsom endring, et samfunn som går fra noe til å bli noe annet, en kunst som både forholder seg til den kinesiske og den vestlige tradisjonen.» Erlend Høyersten 4.10.12
De øvrige kunstnerne som er med i Real Life Stories er: Jing Kewen (1965) – Li Songsong (1973) – Liu Jianhua (1962) – Mao Tongqiang (1960) – Song Dong (1966) – Xiang Jing (1968) – Xu Bing (1955) – Yin Xiuzhen (1963) – Yue Minjun (1962). Selv om Ai Weiwei tar mye av oppmerksomheten, bør man ikke glemme disse kunstnerne. Det er nemlig ikke små navn det er snakk om, der alle har medvirket i utstillinger som Tate Modern, MoMA, National Gallery, ARCO and ARoS. Dette er kunstnere som er født på 50,60,70 og 80-tallet og medvirker til utstillingens mange teknikker, fra printing til installasjoner.
Deres verk er symboler, et redskap de selv bruker for å fremstille det kinesiske samfunnet. Kurator Feng Boyi sier det selv på den aller beste måten: Skal man representere kinesisk kultur på en god måte bør man blande den gamle historien sammen med dagens samtidskultur og det som rører seg i samfunnet. En ting har alle kunstnerne til felles: de ønsker å si noe om kinesernes daglige liv i nåtiden.
«Verkene fungerer som referanser til landets politiske og historiske fortid, samt arbeider som omhandler identitet, hukommelse og den sterke sosiale utjevningen.» Fra Real Life Stories.
Utstillingen har mange sterke øyeblikk samtidig som verkene får den plassen de behøver. Oljemaleriene til Jing Kewen for eksempel blir fort en av mine personlige favoritter, der han maler nye idealistiske versjoner av gamle svart/hvitt fotografier, motiver hentet fra tiden etter Kulturrevolusjonen som får en ny funksjon i positive og varme farger. Det er også verdt å trekke frem Mao Tongqiangs «Tools» der ca 30 000 sigd og hammer er samlet inn. Det som før var en representasjon av arbeiderne og bøndene i Kina, har nå blitt avlags og blitt til kun et minne. Dette gjør godt å skrive, for mange av dagens utstillinger skal være større enn det den faktisk er, ting skal alltid tolkes og analyseres over stokk og stein, og de kvasiintellektuelle får sin plass i solen.
Kunstneren Xiang Jing sa det best på pressevisningen når vi inntok hennes utstillingsrom:
«Det handler først og fremst om deres egne tolkninger og meninger, ansiktsutrykk til folk har ikke noe med land og kultur å gjøre, det er noe som går igjen i alle mennesker, en slags tomhet kan du finne overalt.»
Klokken beveger seg nærmere 20.00 og den store menneskemassen beveger opp mot Lysverkets tårnsal. Det er tid for superstjernen Ai Weiwei og hans verdenspremiere. Før jeg går inn på selve verket, er det nødvendig å referere til Erlend Høyerstens ord om sistnevnte, for hvorfor har Weiwei denne unike posisjonen? Hvorfor har han fått betegnelsen superstjerne?
I vestlige øyne omfavnes Ai Weiwei. Kanskje først og fremst fordi han på nytt har gitt mening til kunsten, eller en tro på at kunst kan bidra til å forme et samfunn. Han fremstår som en klassisk intellektuell som bruker sin posisjon til å påpeke urett. Hans kunst vurderes også som visuelt vakker og håndverksmessig dyktig utført. Erlend Høyersten-05.10.12
Så over til verdenspremieren. Det virker som enkelte er nervøse og man kan kjenne den opphausede stemningen i trappene opp mot verket. En slags blanding av ærefrykt og spenning. Så får man se det:
Verket 81 Wooden Balls.
Det er spektakulært og vakkert. Men hva betyr det?
Fra utstillingen: Weiweis installasjon fyller hele Lysverkets Tårnsal og består av 81 store trekuler plassert i en kvadratisk 9 x 9 formasjon. Antallet kuler samsvarer med dagene Ai Weiwei satt fengslet, delvis på ukjent sted, i 2011. Kunstneren selv har uttrykt at formasjonen med 9 x 9 kuler er betydningsfull fordi 9 er det høyeste ensifrede tallet og i Kina symboliserer evigheten. Hver kule veier 35 kilo og er laget av tresorten Huali. Den mangekantede kuleformen er basert på skisser av Leonardo da Vinci.
Lysverkets tårnsal er åpent og innbydende og fungerer som et ideelt utstillingsrom for 81 Wooden Balls. Det er mange fascinerende aspekter ved denne installasjonen, både den politiske indirekte kritikken av Kina, men også det visuelle, selve håndtverket. Her er det en eldre tradisjonell metode som ligger bak utformingen av hver eneste trekule, strippet for alt som heter lim og skruer. Noe jeg personlig mener er negativt ved installasjonen, er forbudet med å bevege seg mellom kulene. Er det et bevist valg fra kuratorene sin side? En kan bare lure på hvordan opplevelsen hadde vært da. For de som er interessert i forarbeidet til installasjonen, sjekk det ut her.
Dette er ikke en omfattende anmeldelse eller en dypt-inngående analyse av utstillingen, men kun en omtale. Det kommer alltid opp et spørsmål om god og dårlig kunst, og i mange tilfeller er det vanskelig å svare på. Jeg er ikke kunstkritikkens Anton Ego, men personlig liker jeg utstillingen på grunn av verkenes referanse till et Kina som er vanskelig å forstå seg på. Man kan som tilskuer oppdage sine egne tanker og selvstendig tenke utenfor papiret. Samtidig som man kan skape sin egen analyse, finnes det en bakenforliggende ramme bak anført av kunstnerne og kuratorene, som skal prøve å gi oss en annerledes og ekte forståelse av dagens Kina. Verkene befinner seg i en vanskelig balanse mellom kommunismen, tradisjonene og det nye markeds-Kina.
Utstillingen «Real Life Stories» er i mine øyne årets kunstbegivenhet, og gir publikum en sjelden anledning til å oppdage de viktige og sanne historier fra dagens Kina. Hvor ofte kommer ti av Kinas ledende samtidskunstnere til Norge og til lille Bergen? Dette er en utstilling med så mange ulike kunstnere som enhver har sine ulike metoder for å fremstille koblingen mellom det gamle tradisjonelle Kina og det nye. Det er verk som portretterer det politiske Kina, det tradisjonelle Kina, den rasende utviklingen, de personlige minnene med mer. Ha et åpent sinn!
Utstillingen er gratis for studenter hver eneste torsdag og vises hos Kunstmuseene i Bergen fra 4. oktober 2012 til 3. februar 2012. Ti ledende kinesiske kunstnere, inkludert Ai Weiwei, stilles ut.
NB! Det er også verd å få meg seg at Feng Boyi og Bjørn Follevaag har en utstilling på Stiftelsen 3,14 som går under navnet Skin, Flesh and Bone frem til 16/12. Igjen, Stiftelsen 3,14 har vist frem kinesisk kunst i nærmere 10 år, så sjekk ut!
“Fugleredet”- Arkitektonisk rådgiver-Ai Weiwei. Han uttaler senere til en japansk avis at han angrer sterkt på sin medvirkning til et OL som i følge han selv var “et statsstyrt og politisk arrangement”.
