admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi i Norge kan ærlig innrømme at vi har det godt. Hver eneste dag kan vi lese i vår frie presse, nyheter om styresmaktene i landet og vanlige mennesker får fritt utløp på kommentarseksjonene i de forskjellige avisene. Hvorvidt vi får noe fruktbart ut av sistnevnte kan diskuteres, men poenget er at muligheten er der. Vi har politi som ikke kan bestikkes og vi kan stemme på hva vi vil uten å måtte lide for det. Dessverre er det ikke slik for alle i verden, enn hvor mye man skulle ønsket det. I Syria har de siden de ble frigjort i 1946 måttet leve under et autoritært regime, noe som innebærer at de ikke har de frihetene man ser på som grunnleggende i den vestlige verden. I 2011 fikk de derimot nok, og det er jo forståelig.
Men noe å undres over er kanskje hvorfor de plutselig fant det ut nå, etter så mange år på sidelinjen.
Mesteparten av det kan forklares med den arabiske våren hvor Tunisia gikk til opprør mot sitt regime, og startet en kjedereaksjon som inkluderte de arabiske landene Egypt, Jemen og Libya. Da folket i Syria så at det kunne nytte med en revolusjon, tenkte de at dette kan vi også gjøre, og hurlumheien var i gang. Dessverre er statsoverhodet i Syria, Bashar al-Assad en av de menneskene i verden som USA og Saudi-Arabia hater mest av alt. Dette på grunn av at han har valgt å støtte både Hamas i Israel OG Hizbollah i Libanon, og han er bestevenn med den slemmeste gutten i klassen, Iran. Et land som alle vet ikke er USA sin favoritt på noen måte. Heller ikke Tyrkia som tidligere var en av Syrias allierte, vil lenger føye seg etter al-Assad. Dette på grunn av at han nekter å etablere en buffersone for de mange flyktningene i og utenfor Syria. At han i tillegg skylder på Tyrkia for blodsutgytelsene som har krevd mer enn 20.000 liv i Syria, gjør det vel trygt å påstå at al-Assad driver med seriøs brobrenning for tiden. Og ikke er han særlig reflektert heller.
Tilbake til de stakkars syrerne som bare ville opprøre litt så de kunne få det bedre. Etter mange år med hating fant USA og Saudi-Arabia endelig sin sjanse til å dytte al-Assad ned fra sin høye hest, nemlig å kuppe syrerne sitt opprør. Istedenfor å støtte den allerede eksisterende opposisjonen i landet, produserte USA og Saudi-Arabia sin egen opposisjon. Dessverre for opprørerne så vet al-Assad om at USA støtter opp om opposisjonen og dette gjør han enda vanskeligere å stoppe. Og dermed har planen til USA og Saudi-Arabia ganske enkelt gått i vasken.
En annen faktor som står i veien for at noe kan gjøres i Syria, er Russland og Kina, som er faste medlemmer av Sikkerhetsrådet i FN. Det innebærer at de har rett til å nedlegge veto dersom de er imot noe som FN skal foreta seg. Denne retten har de brukt flittig når det kommer til situasjonen i Syria, noe som gjør det umulig for FN å gripe inn. Dette fører til at Sikkerhetsrådet mer eller mindre har gitt opp å prøve å få til noe i Syria, og av de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet var det bare Storbritannia og Frankrikes utenriksrepresentanter som stilte opp på forrige møte.
Det kan virke som situasjonen i Syria har gått helt over stokk og stein, og ser man på fakta er det lite den vestlige verden kan gjøre for å bedre situasjonen. Det beste for syrerne hadde vel egentlig vært om den vestlige verden hadde avsluttet sin vendetta mot al-Assad og latt syrerne få kjempe sin egen kamp uten innblanding. Kanskje hadde de da endt opp med et resultat som i Tunisia eller Egypt.
Hør kronikken her:
[audio:http://srib3.srib.no/wordpress/wp-content/uploads/2012/10/UMIR-KNL-kronikk-Syria.mp3]Utanriksmagasinet Mir kan du høyra kvar fredag frå klokka 11 til 12 på Studentradioen i Bergen. Kvar veke kan du høyra utanrikspolitiske analysar, kulturelle reportasjar og diskusjonar om ukjende eller kjende problemstillingar i verda. Gjekk du glipp av vekas sending? Den kan du høyra i reprise her, eller du kan følgja oss på iTunes.