admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Alien-franchiset har de siste årene opplevd en betraktelig nedgang. Siste film som er å anse som kanon er Alien Resurrection fra 1997. De siste 15 årene har blitt fylt med to avspinnere: Alien vs. Predator og Alien vs. Predator: Requiem. Ingen av disse var slagere og er i beste fall middelmådig underholdning. Når man så tar i betraktning at Alien Resurrection var en unødvendig oppfølger etter Alien 3, så seriens fremtidsutsikter mørk ut.
Rykter om oppfølgere svirret omkring i Hollywood i en årrekke, men det var først i 2009, da Ridley Scott gikk med på å lage en forfilm til Alien, at man begynte å bry seg om ryktene. Ridley Scott som på mange måter har vært med på å gjøre science-fiction til det sjangeren er i dag med sine to legendariske filmer Alien og Blade Runner, har skapt enorme forventninger til Prometheus, den sagnomsuste forfilmen til Alien.
Mot slutten av det 20. århundre har arkeologene Elisabeth Shaw og Charlie Holloway funnet en sammenheng mellom en rekke utdøde sivilisasjoner, noe de mener kan svare på hvorfor mennesket havnet på Jorden. Weyland Corporation finansierer en ekspidisjon til månen LV-223 de utdøde sivilisasjonenes hulemalerier peker til.
Den følgende anmeldelsen ter seg mer som en analyse enn en tradisjonell anmeldelse. Så hvis du vil ha kortutgaven er den som følger: Prometheus er sommerens, og kanskje årets største filmbegivenhet. Til tross for noen svakheter er det en film som er knusende underholdende og er verdt kinoturen. Om ingenting annet, så bare for å se den aldeles nydelige produksjonen og få følelsen av å være på oppdagelsesreise.
Opprinnelig ble det sagt at Prometheus skulle være en direkte forfilm til Alien. Etter hvert som utvikling gikk sin gang uttalte Ridley Scott at den ikke lenger ville være forfølgeren slik den først ble fremstilt. I stedet skulle den være separert fra Alien-franchiset. I så måte er det vanskelig å vite hva man skal forvente av Prometheus.
På den ene siden prøver den å skille seg fra franchiset, mens den samtidig vil holde en fot innenfor. Jeg fryktet at filmen ville ha i både pose og sekk, noe som kunne være vanskelig å realisere.
Underveis i filmen fremstår dette som et tidvis problem. For det er liten tvil om at Prometheus er satt til Alien-universet. Weyland Corporation er selskapet som finansierer ekspidisjonen, og er tydelig en tidligere utgave av Weyland-Yutani som den ondskapsfulle altomfattende bedriften fra Alien-filmene. Androiden David er skapt i Peter Weylands – Weyland Corporations konsernsjef – bilde, og drar en klar parallell til Ash fra Alien. Sammenhengene er flere, dermed er filmen unektelig bundet til Alien-universet.
Samtidig blir den ikke knyttet direkte opp mot Alien. Vi følger ikke figurer som tidligere har vært del av andre Alien-filmer. Ei får vi se opprinnelsen til mange av konseptene de forrige filmene tar utgangspunkt i. Dermed holder Prometheus seg tydelig skilt fra de forrige filmene. Som en Alien-entusiast – som meg – kan dette forårsake problemer.
I det ene øyeblikket fremstår filmen som en åpenbar Alien-forfilm, og i det neste som et ny sciene-fiction franchise utilknyttet Alien.
Heldigvis ender ikke det ikke opp med å bli et problem når filmen er ferdig. På den tiden er man blitt komfortabel med Prometheus sin posisjon i Alien-universet. Faktisk er det en veldig smart løsning på et vanskelig problem. Hvordan skal man prøve å sprøyte liv inn i et franchise som har vært falmenede de siste to tiårene? De opprinnelige planene om å lage en direkte forløper er den enkle løsningen.
I stedet endte Ridley Scott opp med å lage en film som i overført betydning fungerer som en forfilm. Ved å aldri knytte seg direkte opp til planeten LV-426, Nostromo eller Xenomorpher står filmen for seg selv. Man kan dermed se Prometheus uten å ha vært introdusert til universet tidligere.
På denne måten har filmskaperne på genialt vis gjort universet tilgjengelig for nye seere, samtidig som det er en flott ny introduksjon til det for gamle veteraner.
For de mer intimt kjente med universet innebærer det at filmen fungerer som en fin alternativ forfølger til Alien. Vi får presentert en hendelse i universet som på sitt vis kan forklare og illustrere hvordan det eliptiske romskipet havnet på LV-426. For meg personlig var det en meget tilfredsstillende måte å håndtere filmen.
Filmen klarer balansegangen mellom å være selvstendig og en Alien-forfølger ved at den ikke går for de enkleste løsningene.
De problemstillingene som jeg har illustrert til nå er kun relevant for dem som vet om Alien-tilknyttningen fra før av. Jeg ser ikke for meg at andre vil ha problemer med filmen da den fungerer fantastisk godt for seg selv.
Ridley Scott har gjort seg kjent med å skape verdener. Blade Runner, Alien, Gladiator og Kingdom of Heaven er alle kjent for sin autensitet, verdenene føles ekte, og Prometheus er intet unntak. Selv om det er en velpolert verden vi blir vist i Prometheus føles den ikke mindre ekte av den grunn. Romskipet Prometheus – som bringer ekspidisjonen til LV-223 – er så spekket med små detaljer at man nesten blir overveldet om man prøver å legge merke til alt. Konsoller, vegger og diverse rom ser funksjonable ut. Det ser ikke ut som om noe av det er blitt limt inn i ettertid av eller annen datamaskin.
Når datamaskinene først står for bildene man ser, er det en fryd for øyet. Mest iøyefallende er de store oversiktsbildene. I det Prometheus lander på LV-223 ser man hvordan romfarkosten påvirker luftstrømmene. Støvet som virvler opp under selve landingen virker så naturtro at man nesten tror man ser på en dokumentar.
Skyer beveger seg i horisonten bak enorme fjellformasjoner og det hele ser vakkert ut på et merkelig dystert vis. Det er nesten så jeg kjenner det fiendtlige miljøet på kroppen.
Spenningsfølelsen er en av de største gledene med filmen. Prometheus er hovedsaklig en science-fiction film med innslag av skrekk uten sjokkfaktoren. Mange av filmens mest spennende øyeblikk involverer mørke og dystre omgivelser hvor spenningsnivået strammes til man bokstavelig talt kan høre en knappenål falle i kinosalen. Oppbyggingen til disse scenene kunne knapt vært bedre der Ridley Scott virkelig vet hvilke knapper han skal trykke på for å øke spenningsnivået.
Når ting først braker løs blir det ikke mindre underholdende. Med noen av de flotteste action-sekvensene i filmbransjen bak seg gjør Ridley Scott actionscenene oversiktlige, men likevel hektiske. Glass knuses, våpen skytes og ting antennes uten at det blir et utolkelig virvar av ødeleggelse. I filmens eklere actionscener skiftes fokuset bort fra heseblesende action til nøye planlagte bildekomposisjoner som skal få magen din til å vri seg. Det er her man ser at filmens aldersgrense setter en liten stopper for å gjøre ting virkelig ekkelt.
Selv om filmen har noen begrensninger klarer den likevel å frembringe forstyrrende scener. For å gjengi det Britt Sørensen sa i BTs omtale av filmen: “Jeg ville absolutt ikke sett den hvis jeg var gravid.”
Filmens action-sekvenser fyller en relativt stor del av filmen, men det meste av filmen brukes på å utforske Prometheus sin verden. Fra første stund følger man Elizabeth Shaw og Charlie Holloway i det de oppdager et siste hulemaleri som bekrefter hypotesen deres.
Oppdagelsesferden fortsetter når Prometheus lander på LV-223 og mannskapet utforsker den ukjente månen. Oppdagelsesferd er nok det mest passende ordet for å beskrive følelsen jeg satt med da jeg så Prometheus. Man føler virkelig at man er med på å oppdage en helt ny verden.
Oppdagelsesferden fortsetter videre i det tematiske bakteppet filmen prøver å utforske. Her markerer Prometheus seg som mer ambisiøs enn sine blockbuster-frender. Filmen prøver å ta opp store og svulmende emner som hva meningen med livet er, drømmers natur, hvor vi kommer fra, tro og hva det betyr å være menneske. Spesielt det siste spørsmålet får mye fokus i form av androiden David. Jeg vil ikke gå mer i dybden på akkurat hva som blir utforsket, men som all god science-fiction, utforsker Prometheus ideer.
Mye godt kan sies om Prometheus, og det er en film som jeg liker veldig godt. Ikke bare som generell filmgåer, men også som Alien-fan. Den klarte å underholde meg på begge måtene. Når det er sagt, har filmen noen problemer. Avhengig av hvor villig du er til å tilgi filmen, er noen av dem ganske alvorlige.
Til tross for at filmen leker med filosofiske ideer blir de aldri utforsket i noen større grad. De er til en hver tid prominent i historien. Figurer små-snakker om ymse tema mellom de større sekvensene, men vi får aldri ordentlige diskusjoner rundt noe av det.
På et vis er dette en stor forbedrelse over det Alien gjorde for 30 år siden. Ingen av Alien-filmene har til nå ikke gjort mer enn å underholde. De tematiske motivene har vært tilstedeværende, men aldri utforsket. Slik sett er Prometheus en videreutvikling. Den tør å større sjanser for å gi en rikere filmopplevelse.
Uheldigvis ender det opp med å ødelegge for filmen. Med sin grubling forventer man velreflekterte tanker rundt emnene filmen presenterer. Å forlange at alle spørsmålene skal besvares blir litt i overkant mye å forlange. 2001: A Space Odyssey er kroneksempelet på hvordan man ikke trenger å besvare noe som helst. Der hvor 2001 går i dybden på sine ideer kommer Prometheus aldri så langt.
Filmen ender opp med å havne mellom barken og veden hvor den forteller verken for mye, eller nok til at det blir tilfredsstillende med filmens tematikk. Ikke fordi emnene er uinteressante, men fordi det aldri er nok tid til å utforske dem tilstrekkelig.
Dette kan vitne om to problemer. På den ene siden kan det virke som om filmen aldri får nok rom til å puste og modnes. Den er nødt til å være over på de to timene den har til rådighet, og som følge av tidsbegrensningen har man måtte fjerne deler av filmen. Se bare på Kingdom of Heaven hvor den korte kinoutgaven fikk, mildt sagt, blandet omtale, mens Director’s cut-utgaven som utvidet filmen med 45 minutter blir sett på som et av forrige tiårs beste filmer.
Teorien blir støttet av en mengde scener som kommer veldig brått på, uten noe god forklaring. For eksempel: etter å ha utforsket månen for første gang kommer mannskapet tilbake til skipet, et øyeblikk man forventer skal være et gledelig, alt tatt i betraktning. Holloway er på en annen side sur. Veldig sur. Han blir så sur at han trøstedrikker champagnen han snek med seg. Dette kun fordi han ikke fikk ønsket om å treffe sin skaper oppfylt. Motivasjonen er grei nok, men vi får aldri oppbyggingen til dette. Han ankommer skipet også er han sur, uten noen god grunn. Her virker det som om det mangler en scene eller to som illustrer hvordan han ble i så dårlig humør.
Den andre muligheten er at manuset ganske enkelt er for dårlig. Manusforfatterne Jon Spaihts og Damon Lindelof er ikke de mest erfarne med henholdsvis The Darkest Hour, og Cowboys & Aliens på filmografien, er det ikke lett å si hva man skal forvente.
Et dårlig manus vil forklare hvorfor vi aldri får noen grundig gjennomgang av filmens tematikk. I tillegg forklarer det de merkelige hoppene i filmens karakterkontinuitet.
Dessverre er det nok sistnevnte som er den mest sannsynlige syndebukken. Første indikasjon er filmens figurer. Med moderne tolkninger av vanlige arketyper har rollene sin funksjon. Man har den kule kapteinen, den hardbarka, men dog smålig misforståtte operasjonslederen, den spydige og bedre vitende leiesoldaten også videre. Når man har nærmere 10 figurer som opptar plass i historien, skal det mye til for å gjøre alle av dem unike. Resultatet er at dem ender opp med å være underutviklet.
David er det absolutt mest interessante figuren med sitt smålige homofile preg, og hans manglende mennesklige kvaliteter. Rollen tilbyr mye av de mest interessante karakterøyeblikkene i filmen. Elizabeth Shaw som filmens hovedrolle er ikke spesielt godt utviklet. Hun fungerer som en stor overtydelig Deus Ex Machina for filmen.
Til å være arkeolog vet hun skremmende mye om medisin, virologi, teknologi og en hel del mer. Det er upassende for hennes figur å kommentere på hvorvidt man kan lure immunsystemet til å tro at kroppen lever. Slike scener fremstår som ekstremt enkle måter å drive historien videre på, og ender opp med å svekke, ikke bare Shaw, men også de andre figurene.
Med unntak av manuset og tematikken, lider også slutten. Filmen fokuserer i overkant mye på monstre for å gjøre avslutningen spennende. Det på tvers av det filmen har vært tidligere. Ikke bare blir det for mye av monstrene, men selve sekvensene er dumme. Monsteret virker som en skammelig overdrivelse av andre monster fra Alien-universet.
I tillegg er filmens åpne avslutning lite tilfredsstillende. På en siden gjør den filmen for tøysete. På den andre siden virker det som denne avslutningen ble valgt bare for å sette opp eventuelle oppfølgere. Det føles påtvunget, lite gjennomtenkt og billig.
Det er synd filmens figurer er såpass tynne da skuespillerne gjør veldig gode prestasjoner med det materialet de ble tildelt. Michael Fassbender (Hunger, X-Men: First Class) har til gode å gjøre en virkelig dårlig rolle, og hans rolletolkning av David står i sterk kontrast til hans forrige hovedrolle i Shame – en av de mest emosjonelt intense prestasjonene jeg har sett. I Prometheus er Fassbender emosjonsløs, slik en androide skal være. Det er noe skremmende fascinerende med hans tomme skuespill som passer figuren så nydelig når han med en kynisk distanse reflekterer over livets store spørsmål.
Hvis Fassbender er filmens kjøligere side, er Noomi Rapace (Menn Som Hater Kvinner, Sherlock Holmes: A Game of Shadows filmens hjerte. Ikke bare er hun en god moderne arvtager for Sigourney Weaver (Ghostbusters, Alien 3), men også langt mer emosjonelt invistert i filmen. Hun spiller mer på følelser og klarer å frembringe noen oppriktig sårbare prestasjoner. Guy Pearce (L.A. Confidential, Memento) er alltid gøy, om enn litt feil-castet og underbrukt.
Nesten like underbrukt er Idris Elba (The Wire, RocknRolla) som Prometheus’ kaptein Janek. Hans solide skuespilleregenskaper blir litt bortkastet her hvor han utelukkende er kapteinen med en hardbarka attityde, og ikke stort mer. Jeg skulle gjerne ønske å se mer av ham. Men så kan man aldri få nok Idris Elba, så det argumentet faller på sin egen urimelighet.
Sommerens, og potensielt årets største begivenhet har vist seg å være en gledelig overraskelse. Med skyhøye forventninger er fallhøyden stor, men Ridley Scott og hans fantastiske produksjonslag klarer å gå den fine balansegangen mellom hyllest til originalfilmene, og være en selvstendig film. Selv om filmen har problemer synes jeg ikke de påvirker opplevelsen i stor grad.
Med unntak av slutten tillater jeg filmen for at den snubler litt da den er så ekstremt godt laget. Å lage en film som dette er en prestasjon i seg selv, og jeg er merktig imponert over at filmen er så god som den er. Etter å ha sett den to ganger, har jeg fortsatt lyst å se den flere ganger, og det er det få filmer som klarer å få til.
Kinosyndromet er Studentradioen i Bergen sitt filmprogram, og deler velvillig av sine filmnerdete sider kvar torsdag klokka 11.00! Få med deg oppdateringar, anmeldingar, diskusjonar og intervju fra filmens verden på podcast eller siste vekes streaming.
