Trondheim ringte. Her er vårt svar.

Musikkredaksjonens 2/3 trøndere, Solveig og Vebjørn, trosset skumle minusgrader i hjembyen for å bedømme hvordan nye, norske artister presterte på bransjefestivalen Trondheim Calling. Med en god blanding ivrige konsertgjengere og kritiske bransjefolk i publikum er det fort gjort å miste maska, i alle fall når nye låter og artistkonsepter skal presenteres for første gang, men det var ingen underskudd på scenevante ferskinger som uredd delte av sin musikalske verden i løpet av festivalens tre dager.

Torsdag

Mall Girl                                                   

Foran et nærmest fullstappet lokale på Tyven bar, viste Mall Girl sider ved seg selv som for oss hittil har vært ukjente. Med en poppete vri leverte de støyrock av høy kvalitet, med et imponerende repertoar av ferske låter. Dette så vi eksepsjonelt godt i låten Love Me, en romantisk homage som bringer frem sentimentale smil. Her, og i flere andre låter, viser de en sterk mestring av å kombinere groovy vers med støyfunky refrenger og generelt masse sceneenergi. Derfor var det også synd at de fikk et så tidlig tidspunkt å spille på, da publikummet dessverre slet med å løsne i like stor grad som bandet på scenen. Bra levert av Mall Girl, mindre bra levert av publikum. 

-Vebjørn Arff 

earth moon transit

earth moon transit live sliter litt med lydbildet, og bærer preg av at de ikke helt har funnet ut hvor de vil enda. Gjennom sitt høye støynivå, forsvinner både litt av vokalen og synthen, hvor spesielt sistnevnte kunne gjort underverker for liveopplevelsen, og samspillet mellom bandmedlemmene mangler litt. Heldigvis, tar de seg massivt opp i siste låt, hvor vokalen legger seg mye mer følsom over en hjertenær synth, kombinert med en strykebue som eksperimentelt drar seg over den ene gitaren. Vibbene trekkes mot danske Mew, og det er her earth moon transit er på sitt beste. Nå gjenstår det bare å håpe at det er denne retningen de tar videre.

-Vebjørn Arff

JUNO

Etter kun en dag med konserter, er JUNO allerede kåret til festivalens høydepunkt. Grooven og funken fra tidligere innspillinger er ikke bare videreført, men totalt eksplodert, i deres forrykende sceneshow. Hvis JUNO i studioformat er Flåklypas Il Tempo Gigante i sin vanlige racerfart, så er JUNO live Il Tempo Gigante i det Reodor trøkker pedalen gjennom gulvet og oppnår hastigheter en ikke skulle tro seg mulig. Med rapping tightere enn Kanye, og en unik evne til å plutselig midt i låtene bryte ut i frijazz, holder de alltid publikum litt på kanten, noe som sementeres i deres ekstreme evne til å lytte og å spille på hverandre. Sterkt levert av det som med tiden fort kan komme til å sikte seg inn på tronen som Norges beste liveband.

– Vebjørn Arff

Pikekyss

Med lette toner og dansbare rytmer, leverer Pikekyss en konsertopplevelse som tar en tilbake til sommergleden. Med fartsfylt groove, får de publikum til å danse og sprette rundt på Tyven denne kvelden, og allsangen står i når de drar frem publikumsfavoritten “Vi Burde Danse”. Det vises også at dette er en scenevant gjeng, dette til tross for deres unge alder. Høyt tempo på energisk østlandsk indiepop, her er det ingenting å trekke fra. De leverer akkurat det som forventes av dem, klart en skulle kanskje ønske de kunne levert enda litt mer.

-Vebjørn Arff

Fredag

Anna Kajander

Den nære og sårbare stemningen kjennes godt når Anna Kajander tar oss inn i sitt følelsesladede tekstunivers på Crispin Clover denne kvelden. I det tettpakkede lokalet vises intimiteten som befinner seg i den rolige og lett dansbare nordnorge-poppen Anna bringer med seg. Med tekster som minner om selvopplevde heartbreakes, er emosjonene nesten til å ta og føle på, noe som skinner aller best igjennom på hennes mer rolige låter. Da er det bare bra hun også var klar til å lette opp litt på stemningen med sin neste singel “Idioti” på slutten av settet. En nær og sårbar opplevelse. Topp levert av nord-Norges neste store musikkeksport.

-Vebjørn Arff

Hôy La

En snakkis fra Københavns undergrunnsscene har ebbet opp til overflaten på Norges bransjefestivaler og fylt opp annekset på byscenen til randen. Scenen er mørk, med matematiske strukturer i 3D-animasjon på skjermen, og i glimt av lys skimtes Trondheimsfødte Ingri Høyland, vendt sidelengs fra publikum mot sin kompanjong ved den antakeligvis livsviktige laptopen. Foran hver av dem står synther, og med gyngende innlevelse i hver tone drar de publikum med seg inn i et mørkt elektronisk pop-landskap. Høylands hypnotiserende vokal og innslagene med trompet gjør seg godt mot et kullsvarte vell av rungende bass. Et møte mellom noe analogt og digitalt, organisk og syntetisk, som låter som et smell, men føles som en dans.

-Solveig Wøllo Egeberg

Catnip Cloud

Gjennom gøy og dansbar elektrosurfepop, drar Catnip Cloud oss med ut i ville festlokaler på amerikanske collagefester med frittflytende “booze” fra røde plastkopper. Det er slik det føltes å være på konserten deres på Fru Lundgren i alle fall. De koser seg på scenen, og samspillet er godt. Da er det bare synd dette festimaget tar litt overhånd, for selv om salen også er godt med, kan det til tider virke som om bandet er mer opptatt av å underholde seg selv enn vi som står å ser på. Alt i alt en bra konsert, selv om en skulle ønske bandet tok sin egen konsert litt mer seriøst.

-Vebjørn Arff

Lørdag

Jouska

Med effekter spretten nok til å vekke ett middels epilepsianfall, legger Jouska ut på en nesten småuhyggelig og atmosfærisk reise i creepyness akkompagnert av deres unike og alternative sound. Skjult bak ett hvitt laken med projeksjoner av menneskelige kreaturer dypt inn i uncanny valley, skapes en stemning av utilfredshet, noe de bruker til å gi sine eksperimentelle progresjoner en ekstra dimensjon. Gjennom fryktinngytende lydmurer skyller inntrykkene over en som følelsesladede tsunamier og bringer frem urovekkende følelser en ikke visste en hadde. Sjeldent har jeg sittet igjen med en så sterk opplevelse etter en konsert som denne kvelden, og når bandet har gått så hardt inn for å skape denne opplevelsen, er det vel fortjent å kalle dette en av festivalens aller beste konserter.

-Vebjørn Arff

Killdøden

Svenske Killdøden (guttedøden), som spiller på Moskus foran et fullstappet lokale, leverer pop-pønk av høy kvalitet. Gjennom protestaktige låter om alt fra svenske valg, amerikanske presidenter, og gutter med for mange dyrebilder på Tinder, leverer de hjertefylte historiefortellinger over harde pønkeakkorder. Det som kanskje imponerer mest er hvordan de klarer dette i fraværet av en gitar, noe de har erstattet med en synth og en bass. Alt dette brukes til å få publikum til å danse med i et eneste stort festlig lag. En knakende god konsertopplevelse som endte med festivalens eneste publikums-oppfordrede ekstranummer, hvor siste minutt med scenetid ble brukt til å spille bandets aller korteste låt en gang til.

-Vebjørn Arff

Elida Høgalmen

Det klør i hele kroppen etter å snu meg mot sidemannen og slenge ut en altfor godt brukt sammenligning av en eminent kvinnelig vokalist til dronninga på tronen, Susanne Sundfør. Idet jeg vender meg om, klar til å fyre av et treffsikkert skudd, blir jeg avbrutt av en venns varme smil som nesten sier “bare nyt det”, bak han et oppslukt publikum med lukkede øyne. Sammenligningen er innafor, men Elida Høgalmen fortjener lovpris til å eie, ikke leie. Stemmen hennes er av et trollbindende kaliber, hvor den sømløst beveger seg fra silkemyk brystklang til renspisset hodeklang, uten å bomme på en eneste tone. Aldri blir Høgalmen og tangentene hennes overkjørt av bandet med trommer, bass og gitar, selv ikke når de drar til i utstrakte partier mot støyete nypsykedelisk rock.

-Solveig Wøllo Egeberg

Amanda Tenfjord

To år har gått siden den Trondheimsbaserte Amanda Tenfjord, opprinnelig fra Ålesund, trådte fram som demo-artist på Trondheim Calling, og siden har hun hatt vinden i ryggen med tre radiolistede singler på Propeller Recordings og gode omtaler i det store utland. Det synes på publikum at Tenfjord er på god vei å etablere seg i varmen da hun ikke trenger å be to ganger om å få hjelp med klapp og dans til rytmene. 21-åringen har en leken og eksplosiv energi som hun lett kaster om seg i fengende poplåter. Samtidig som Tenfjords stødig gode vokal vekker interesse, glir fokuset litt ut på grunn av distraherende elementer som overdøvende trommer og  irriterende høy kormikrofon. Ubalansert produksjon kommer særlig fram på den avsluttende balladen hvor Tenfjord starter, rått og vakkert, alene i et episk refreng med en inderlighet som får hårene til å reise seg i nakken, før band og korist avbryter nærheten hun har knyttet med lytteren. Neste gang håper jeg å se Amanda med mindre besetning og følgelig mer plass på scenen for egenrådig utfoldelse.

-Solveig Wøllo Egeberg

Nauuda

Jeg vet ikke om det var promillen, en hyperaktiv dansefot, eller det faktum at produsentduoen bak dj-bordet er knappe 18 og 19 år gamle, men det tre timer lange settet fra Nauuda imponerte fra start til slutt og er noe av det mest solide vi har hørt på norsk klubbscene. En halvtime med egenprodusert musikk fra Alex-André Aanonsen(18) og Jakob Eines(19) gikk altfor fort før det gled sømløst videre i et klubbsett som, til tross for udiskutabel god house, EDM og hip hop-hits, ble hverdagskost i forhold til herremåltidet vi akkurat fikk servert av shuffle-vennlig house med en base av ungdommelig lekenhet. Nivået av presisjon er spinnvilt, og forståelsen for oppbygging gir en tension-release til å dåne av. Den unge alderen er bare en gledelig påminnelse om  mange år foran seg til å mate oss med endorfiner.

 –Solveig Wøllo Egeberg