Vi må snakke om håndholdt kamera

Plottet snører seg til, spenningen stiger, og alt bryter ut i en massiv slåsskamp. Du sitter i setet ditt, øynene spikret til skjermen og gleder deg til å se den utrolige kampkoreografien som skal til å bryte ut…. men så begynner kameraet å riste, og du skjønner at de neste 5 minuttene kommer til å være ristende, kaotiske og kanskje litt kvalmende.

Lang tradisjon

Helt siden 1925 har det vært eksperimentert med håndholdte kameraklipp innenfor film, og den siste bølgen med ristekamera hadde sin store gjennopplivelse i 1999 med The Blair Witch Project. Særlig siden da har denne filmeffekten blitt brukt og misbrukt til den store gullmedalje, og nå er det rett og slett nok. Spennende actionfilmer med eksplosjoner, skyting og løping blir omgjort til en utydelig masse og alt blir kaos mens du forsøker å rekke å få med deg hva som foregår på skjermen.

Vi trenger en pause fra store lerreter med ristende scener som fører til reisesyke og forvirring blant publikum over hva som egentlig skjer i bildene de prøver å se på. Så hvorfor er det da så utrolig mange som velger å bruke denne effekten i filmene sine?

Alt til sin tid

Misforstå meg rett; håndholdt kamera har definitivt en interessant og verdig plass i filmverden, dersom det brukes på rett måte. Det fungerer ypperlig i filmer vi kjenner som “found footage”-filmer, hvor filmen skal skildre “virkelige” hendelser og bruke amatørbilder folkene i historien skal ha filmet selv. Det jeg mener er at det ofte kan bli for mye av det gode. Kameraet rister unaturlig mye og det er vanskelig å i det hele tatt se hva som skjer på skjermen, fordi bildene rister så mye. Det distraherer seeren fra selve opplevelsen i filmen, og bryter illusjonen som seeren har fordypet seg i. Store, velkoreograferte kampscener blir fullstendig ødelagte av et ristende kamera som river i stykker hver eneste vinkel og velplasserte høyreslag fra stuntfolkene. Og det triste er at disse scenene ofte er mye vanskeligere å filme enn å bare bruke kameraer på stativ, siden scenene må spilles inn på helt rett måte for at noe av koreografien i det hele tatt skal skinne gjennom all ristingen. Det er ofte mange flere tagninger for å få den ene delen sånn som regissøren vil ha det, og spesielt da er det så synd at det ødelegger hele opplevelsen hvis det ikke gjøres på helt rett måte. Denne scenen fra John Wick 2 viser et godt eksempel på hvordan en actionscene kan gjøres skikkelig bra uten bruk av håndholdt kamera:

https://www.youtube.com/watch?v=w-HSoOFdJ3s

Intensjonen bak det håndholdte kameraet er kanskje at det skal føles mer “autentisk” eller rive med seg seeren, som om de er midt oppi spenningen selv. Istedet føles det ut som et billig triks filmskaperne bruker for å skjule at de egentlig ikke har så gode kampkoreografier på plass, ikke helt har planlagt hvordan scenen skal utspilles, eller for å finne den enkleste måten å gjøre noe mer “rått” på. Gi meg heller et kamera som glir rolig langs et stativ, eller sett kameraet helt stille og la scenen spilles ut. Eksperimenter med nye måter å fange essensen av filmen på. Våg å utnytte alle vinkler og vis frem hvor gode stuntfolkene og skuespillerne egentlig er! Ikke gjem dere bak et ristende kamera som skjuler alle mulige spor av talent. Vis hvor spennende action kan være uten håndholdt kamera!