Plutopop Bransjefestivalen Vill Vill Vest er over, etter å ha fylt brorparten av Bergens konsertscener med ferske artister torsdag og fredag. Ute av alt mylderet er det plutselig rom for refleksjon, så vi samlet de viktigste konsertopplevelsene her, i kronologisk rekkefølge. Vi starter med torsdag:
Wonder the Boy: For god for oss
Først ut på onsdag spilte den 16 år gamle rapperen og popartisten Markus Røe. Bedre kjent under navnet Wonder the Boy har Markus allerede fått en del oppmerksomhet – blant annet har Natt og Dag omtalt han som Norges svar på Drake. Dessverre levde ikke showet helt opp til mine forventninger. Selv om han viste høy teknisk kompetanse på mikrofonen og imponerende selvtillit, var ikke publikum med.
Under hip-hop-show som dette, der artisten prøver å få publikum med, blir det rart når alle står stille som om det var en begravelse, og ingen synger med. Mye av skylden tror jeg ligger på lokasjonen. Inside har ikke samme effekt og publikum som f. eks. Kok eller Østre. Han spilte også tidlig på kvelden i en by der lokale hip-hop-artister har heltestatus. Alt gikk i mot han. Wonder the Boy har potensialet til å nå høyt, men fikk seg få nye fans i Bergen.
Thor Sundal
Lekende Lett: Anti-drop-musikk
Bak miksebordet på Østre flimrer ordene «LEKENDE LETT» i takt med en synkopert beat som låner fra sjangre som RnB, UK garage og tech house, krydret med skeive hiphop-samples og den uanfektede stemmen til Synne Sofi. Den hemmelige Bergensduoen er ikke så hemmelig lenger.
Sykt at det er så revolusjonerende å bare snakke.
Konserten starter som et Melodi Grand Prix Junior-bidrag, av den gode sorten, med låten «I Sommer». Ærlig og superfengende. Det er en absurd kontrast mellom den nonchalante leveransen av tekstlinjer, og den enkle tematikken – men det er morsomt og skummelt relaterbart.
Lekende Lett fortsetter i denne stilen gjennom konserten. Låtene er kaotiske og minimalistiske på samme tid, med den semisjenerte fremtoningen til Synne Sofi foran en veldig engasjert DJ Stockhaus. Det er i denne krysningen at Lekende Lett har skapt noe eget. Selv om tekstene absolutt er i fokus, fører den monotone vokalen til at beaten spiller hovedrollen i musikken. Flowen til Synne Sofi funker også aller best når beaten blir til taktfast dunking, i en klimatisk oppbygging som ikke ender noe spesielt sted. Lekende Lett lager anti-drop-musikk som låter friskt i et musikalsk landskap mettet med syntetisk eufori.
Guro Skaslien Øyen og Kristian Tvedt
Der torsdagen ble et møte med ekspressive, voldsomme sceneuttrykk, startet fredagen med motstykket: Shikoswe var vakkert, intimt og sårt.
Shikoswe: Større scene, takk!
Det kan være noe nervepirrende med å se nye, urørte artister spille live. Greier de å holde nervene i sjakk? Får de publikum med seg? Nora Shikoswe Hougsnæ tok utfordringen på strak arm da hun spilte på P3-scenen Inside på fredag.
Med en myk og stabil vokal, behagelig tilstedeværelse, og et velkoordinert band viste hun Vill Vill Vest-publikumet hvorfor hun fortjener en plass i det norske musikklandskapet. Større scene fortjener hun også!
Solveig Egeberg
Pom Poko: Kaoskontroll
Skal man dømme ut i fra den hundre meter lange køen utenfor Landmark er Pom Poko et band å følge med på. Var man en av de heldige (les: rutinerte som kom i god tid) som kom seg inn på konserten skal det godt gjøres å ikke følge med. Trondheimsbandet Pom Poko har en intens energi i både sceneopptreden og musikk.
Er det punk? Er det indierock? Er det K-pop?
Jeg kaller det et punkete indie-K-pop-lydbilde med en rocka ramme.
Ragnhild Fangel Jamtveits vokal fungerer godt som en skarp kontrast til resten av kompet, og når ut til tross for et ugjennomtrengelig lydbilde. Mitt budskap er klart: Følg med på Pom Poko!
Solveig Egeberg
Hvitmalt Gjerde: Nostalgisk og intimt
Rockefoten er på plass fra første stund når Hvitmalt Gjerde inntar en godt befolket Hulen. Trioen svinger seg over scenen og lokalet fyller seg mer og mer. Det er noe spesielt med lydbildet til Hvitmalt Gjerde, det er både nostalgisk, men samtidig nyansert. Det vises godt at de er vant til å stå på en scene og få med seg publikum.
Scenen på Hulen passer også Hvitmalt Gjerde godt; stor nok til at de kan bevege seg fritt til egen musikk, men såpass liten at konserten oppleves som intim. De spiller en god blanding av gamle låter og låter fra det nye albumet, og ved konsertens slutt angrer man ikke på at man tok turen over høyden og inn i det mørke rom.
Marius Bakke Petersen
Hkeem: Fyyyyy F… Neida. Joda.
Selv om stemningen på Klubb Kok var «hundre ganger bedre enn i Oslo», for å sitere Hkeem, veier det ikke opp for svak vokal og kaotisk opptreden. 19 år gamle frontfigur Hkeem havner til tider i skyggen av sine overdrevent energiske hypemen. Mens vokalen tidvis er falsk, virker rappinga innøvd.
Dette lagt til side så var stemninga under Fy Faen upåklagelig – Hkeem fikk god drahjelp av publikum på vokalen.
Solveig Egeberg
