admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Man ser, leser og hører stadig om historiske verk som omhandler krig, politikk og klassekamp. Er dette historie som er viktigere enn historien om løping, utdanning eller laksefiske i middelalderen?
Et moderne fenomen
Skrur man på et fjernsynet i disse dager kan man få med seg programmet «Smæsj», som tar for seg den historiske opprinnelsen til ballspill, lek og moro. Man kan også se programmet «Elektrisitetens historie» og om man er heldig kan man også få med seg repriser av «Hvem tror du at du er?», hvor kjendiser som Jon Almaas og Kari Bremnes dykker dypt i sin familiehistorie.
Alle disse programmene er gode eksempler på histoireformidling med et snevert fokus. Underholdene, ja, men hva er det disse mediapregede programmene egentlig handler om? Idrettshistorie, vitenskapshistorie og slektshistorie? Eller er det bare ubetydelige elementer i en større historieframstilling?
Denne populærvitenskapelige historietolkningen, som man kan lese i magasiner eller se på TV, er i høyeste grad et moderne fenomen. En historiografisk framstilling som kan spores til konseptet «mikrohistorie».
Det begynte i…
Det første klare eksempelet på mikrohistorie kom i 1970 da italieneren Carlo Ginzburg ga ut boken Ost og mark. Boken tok for seg livet til mølleren Domenico Scandella fra Montereale i det nordlige Italia. Scandella ble stemplet som «hedensk» av inkvisisjonen på 1500-tallet og han ble til slutt brent på stake i 1599.
Inspirert av den franske Annales-skolens «mentalitetshistorie», og marxistenes «historie nedenfra», ble Scandellas historie presentert gjennom Scandellas egene øyne og verdenssyn. Ginzburg argumenterte for at Scandella motsatte seg inkvisisjonen siden han var en belest mann, noe som gjorde han sterke i sin argumentasjon for at han var uskyldig, som igjen førte at han ble dømt til døden.
Ginzburg var ikke banebryterne da han trakk fram både 1500-tallets kultur og mentalitet i sine forklaringer på hvorfor Scandellas liv hadde utviklet seg slik den gjorde. Men en historisk presentasjon med et sterkt overordnet fokus på en enkelt person i en spesifikk tid hadde aldri blitt på denne måten tidligere.
Ginzburgs bok ble starten på en større historielitterær bølge, hvor enkeltskjebner og fenomener ble presentert med et høyt forklarende fokus.
I 1979 kom franskmannen Emmanuel Le Roy Ladurie ut med boken Karnevalet i Romans, hvor han dokumenterte massakren på 20 artister som ble drep under det årlige karnevalet i byen Romans-sur-Isère i 1580. Emmanuel Le Roy Ladurie brukte to vitneforklaringer, skatte og sykelister for å dokumentere historien, og beskrev massakrene som et mikrokosmos som representerte datidens Frankrike og landets sosiale, religiøse og politiske konflikter.
Men smalere historier skulle skrives. I 1984 publiserte amerikaneren Robert Darnton boken Den store kattemassakeren, hvor han beskrev hvordan malerlærlinger i 1700-tallets Paris, drepte kattene til lærerne sine for å opprøre dem. Darnton betraktet dette som en tidlig form for arbeideropprør, ettersom at det var vanlig på den tiden at katter ble bedre matet enn lærlinger.
Histoire for hvem?
Det er ingen tvil om at dette er historie for de spesielt interesserte, men er det historie på lik linje med de «store narrativene» som politisk historie, krigshistorie og arbeiderhistorie? Spørsmålet man sitter igjen med er som et så snevert historisk fokus kan bidra med noe. For relativt få år siden ville man betraktet historie uten et politisk budskap som ubetydelig, men i dag kan vi se på disse historieprogrammene, og høre disse fortellingene, uten at vi stiller spørsmål med hvilke funksjon skal ha det store historiske narrativene. Det kan vi muligens takke mikrohistorien for.
For hver historie, om det omhandler fotballens opprinnelse, Nikolai Teslas oppfinnelser eller Jon Almaas sin spedalske tippoldefar, er det historier som står ved siden av og supplerer det store historiske bildet, og dette til tross for fraværet av storpolitiske dimensjoner som kriger og konger.