admin This content has been archived. It may no longer be relevant
På SiB Vektertorget slår ordet ”diskrepans” mot deg fra plakatene på veggene. De refererer til diskrepansen mellom de som ønsker å trene, men ikke flytter vektene tilbake på plass. Ordet i seg selv får meg alltid til å trekke på smilebåndet, selv på et bråkete, innestengt sted som bunkersen av et treningsstudio SiB har tilegnet oss.
Den siste uken har jeg tenkt mer på dette ordet enn tidligere, ikke nødvendigvis fordi jeg har tilbragt så mye tid på Vektertorget, men fordi jeg ble utfordret til å gå en uke uten sosiale medier, noe som strengt tatt vil si jeg har hatt en uke i en primitiv huleboer-boble.
Fanget i et virvar
Jeg anser meg selv som en relativt gjennomsnittlig student. Jeg gjør en del, men skulle gjerne gjort mer. Til tross for at jeg leser, skulle jeg gjerne hatt et par ekstra effektive timer på lesesalen hver uke, lagt meg tidligere, spist litt sunnere, og gjerne disponert studielånet litt bedre gjennom hele måneden.
Som andre gjennomsnittlige studenter bruker jeg også sosiale medier i ganske stor grad. Det er ikke sjeldent blikket glir bort på mobilen og jeg plutselig er fanget i et virvar av Facebook-stalking, Instagram-hashtags eller Jodel-updates. For ikke å snakke om Snapchat – mitt favorittmedia å dele både opp- og nedturer, og en kræsj-landing i ny og ne. Jeg har også en naiv idé om at jeg kan klare hva jeg vil.
Utfordringen om å være uten sosiale medier tok jeg på strak arm, med et smil om munnen. Hvor vanskelig kunne det være? Det ville jo bare være positivt for både meg, de rundt meg og lesingen min nå som det nærmer seg eksamen.
FOMO, JOMO?
NRK-dokumentaren Hipster, fra Australia, har en episode hvor det snakkes om sosiale medier. Her vektlegger de hvordan samfunnet i dag er styrt av en FOMO-tendens – Fear of Missing Out, hvor man får en liten dopamindusj hver gang man får positiv feedback på sosiale medier, noe som på sikt danner en positiv forsterkning, og dermed øker responsen.
Gleden vil likevel aldri nå et optimalt, tilfredsstilt nivå, og vi fortsetter å klikke oss inn, gang på gang. Psykologen som her ble intervjuet vektla hvordan løsningen på problemet var JOMO – Joy of Missing Out, en idé jeg likte tanken på når jeg først skulle være uten sosiale medier.
– Jeg har faktisk oppsøkt mennesker
I løpet av helgen klarte jeg å glemme en innflytningsfest jeg har visst om i flere uker. Ikke fordi jeg er unormalt distré, men fordi jeg forholder meg til Facebook-notifications om arrangementer jeg skal delta på. Jeg valgte bevisst å beholde appene, så jeg enda kunne få notifications, men ha selvkontroll til å la være å sjekke. Det har seg jo slik at alt foregår via sosiale medier. Det er her jeg får oppdateringer fra mor og far, snakker med venner i andre byer, legger planer for helgen, og sjekker når jeg skal jobbe.
Til tross for dette, har denne uken gitt meg overraskende mye glede. Det er lenge siden jeg har vært så sosial som jeg har vært denne uken. Uten sosial tilfredsstillelse gjennom sosiale medier har jeg faktisk oppsøkt mennesker, og hatt samtaler hvor jeg har vært fullt tilstede, og ikke forsøkt å kombinere dette med en Facebook-samtale om kveldens planer. I stedet for å sjekke sosiale medier på lesesalen har jeg tittet innom en og annen nettavis, sjekket nettbank og faktisk – mattilbud, for å få et lite avbrekk. Det er da også mye lettere å gå tilbake til lesingen, for nettbanken min er hakket tristere enn pensum.
Alene på nach
Men her kommer diskrepansen tilbake. Til tross for at uken har vært overraskende deilig ved at jeg har fokusert på meg selv i situasjonen, savner jeg sosiale medier så inderlig. Jeg leker med Instagram-filter og teller timer til jeg endelig kan logge på igjen, sjekke oppkommende arrangementer, samtaler og nye profilbilder. Diskrepansen her oppstår fordi jeg er den eneste som har meldt meg ut av sosiale medier. Til og med pappa ble overrasket da jeg tok meg en ukes pause.
Jeg endte opp alene på nach fordi jeg ikke fikk snapchatten om at det var flyttet. Uansett hvor befriende det er å være uten sosiale medier, er det et samfunn jeg ikke vil være foruten – i hvert fall ikke alene. Å få med hele omgangskretsen min til å droppe sosiale medier er en helt surrealistisk utopi – en kan vel bare konkludere med at sosiale medier har kommet for å bli. En uke uten sosial mediadekning har gjort meg mer bevisst på (1) gleden ved å være tilstede, og ikke minst (2) gleden ved å være virtuelt ”tilstede”.