admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Mentale lidelser har kommet tydeligere frem i superhelt-tegneserier de siste årene. Kan dette hjelpe til med å bryte ned stigma, eller bygger det bare opp under allerede negative stereotyper? Og hvorfor blir nesten alle med mentale lidelser kriminelle?
Superhelt-tegneserier har iløpet av årene vært med på å bryte ned mange fordommer rundt forskjellige grupper i samfunnet. Vi har fått en økning av mørkhudede superhelter, sterke kvinnelige superhelter, handikappede superhelter og også homofile superhelter. Deres fremstilling i tegneserier har vært et viktig bidrag for å normalisere og gjøre disse gruppene mindre fremmedgjort. Nå håper jeg at superhelt-tegneserier kan gjøre det samme for mentale problemer. Til tross for en del lyspunkter de siste 40 årene, har vi fremdeles en lang vei å gå for å rette ut det skjeve bildet mellom at superhelter også kan slite psykisk når de opplever traumatiske ting, og at ikke alle med mentale problemer automatisk blir skurker.
You’re crazy!
Galskap og mentale lidelser har vært et tema i superhelt-tegneserier siden starten av 40-tallet og The Golden age. Batman var tidlig ute med den psykologiske tematikken, men selv om Scarecrow som ble skapt på den tiden var psykologiprofessor, var det lite nøyaktighet i diagnostiseringen og de fleste kriminelle ble bare generalisert som gale. Vi har alle hørt skurkene avsløre sin onde mesterplan, hvor helten deretter utbryter: «you’re crazy!» eller «you’re insane!»
På midten av 50-tallet og Silver age kom «The Comic Code Authority», og tegneserier ble nå i seg selv beskyldt for å forårsake mentale lidelser i befolkningen. De oppfordret nemlig til kriminalitet, vold, onani og ikke minst homofili, som Batman ofte ble anklaget for å oppfordre til, noe som den gang var regnet som en mental lidelse (heldigvis ikke nå lenger).
På 60-tallet i Batman tv-serien med Adam West fikk vi et par heller unøyaktige eksempler fra psykologien. I episoden «Jokers last laugh» blir Bruce Wayne (a.k.a Batman) erklært gal av Gordon etter å ha ansatt Jokeren som visepresident for Gotham bank som følger av en feilslått plan. På vei til innleggelse i tvangstrøye, klarer Bruce å rømme fra «Anti-Lunatic Squad» bilen, men han ramler ned en bakke og slår hodet. Bruce Wayne blir så sent til legen, og etter at han blir slått med en liten hammer på kneet for å bekrefte refleksen, blir han erklært frisk igjen. Forklaringen fra legen er at han slo galskapen ut av hodet når han falt. Litt ulikt måten vi ville behandlet mentale lidelser på i dag.
Arkham Asylum: behandlingssted eller grobunn for galskap?
Det ble med tiden mer sympati for de kriminelle med mentale lidelser i samfunnet, og det ble bestemt at disse ikke trengte straff men heller behandling. Den samme holdningen smittet over i tegneseriene og i 1974 ble «The Elizabeth Arkham Asylum for the Criminally Insane» skrevet inn i Gotham. Institusjonen ble startet av Amadeus Arkham, som etter å ha tatt livet av en av sine pasienter med elektrosjokk behandling, selv ble innlagt som pasient på samme sted kort tid etter. Trenden med ansatte som senere blir innlagt har fortsatt med blant annet psykiateren Harley Quinn, som ikke klarte å motstå sjarmen til den noe ustabile Jokeren. Om hun kan diagnostiseres med delt psykose, dependt identity disorder eller bare et ekstremt tilfelle av at kjærlighet gjør blind er heller uvisst.
Arkham Asylum har gjennom årene fremstått som et dysfunksjonelt sted med en svingdør praksis, som skaper flere pasienter enn det hjelper. Blant annet i «Arkham Asylum living hell» ser vi Warren White, en vanlig svindler som lurte seg unna fengsel ved å late som han var gal, gradvis synke lengre og lengre ned i galskapen etter flere urovekkende hendelser inne på det såkalte behandlingsstedet. Til tross for at Arkham ikke prøver å fremstille seg som det mest velfungerende stedet, bygger dette opp under fordommer om at mentale lidelser ikke kan behandles eller forbedres. Det er få på Arkham som blir friske og de som blir det kommer fort tilbake igjen. Et eksempel er Two-Face som har blitt frisk og fått fikset skadene sine minst tre ganger i løpet av kontinuiteten, men som alltid faller tilbake til sine gamle vaner til slutt og returnerer til Arkham.
Heroinsjokk og fødselsdepresjon
Heldigvis har mer nøyaktige og spesifikke mentale problemer kommet tydeligere frem i superhelt-verden de siste tiårene. Et av de første problemene som ble fremstilt var avhengighet. «Green Goblin Reborn» fra 1971 var tidlig ute med å vise stoffavhengighet. «Demon in a bottle» som kom i 1979 viste Tony Stark, vår kjære Ironman, og hans kamp med alkoholavhengighet. Og i «Green Lantern vol. 2, #85» ble flere sjokket da det viste seg at Green Arrow sin sidekick Speedy drev med heroin.
Superheltene var ikke lengre bare overmenneskelige gudebilder med alt på stell, de hadde også problemer og ting å slite med. Det at flere etterhvert begynte å slite psykisk, burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Flesteparten av de kjente heltene har vokst opp enten foreldreløse, under misbruk, i krig, eller opplevd andre traumatiske ting, så da skal det godt gjøres at en ikke blir påvirket i en eller annen grad, uavhengig av om du er mangemillionær eller har blitt bitt av en radioaktiv edderkopp.
Med trauma kommer også en risiko for posttraumatisk stresslidelse, forkortet PTSD, en angstlidelse kjennetegnet av langvarig problemer med flashbacks, mareritt, søvnproblemer og hyperårvåkenhet som oftest som følger av en traumatisk hendelse. Batgirl, Jessica Jones, Wolverine, Punisher og Batman er bare noen av flere som utfyller mange om ikke alle kriteriene for PTSD. I Batgirl serien fra 2011 får vi også se Batgirl gå til psykolog og få hjelp til å komme seg tilbake til hverdagen igjen, etter at hun i «The killing joke» ble skutt, torturert og kledd naken av Jokeren.
Depresjon har også vist seg i flere av våre kjære helter. Blant annet hos Daredevil som har fått ros for å vise et realistisk bilde av depresjon. I Original Sin: Daredevil #6 og 7 får vi også et møte med fødselsdepresjon, som viser seg (spoiler) å være grunnen til at moren til Daredevil dro fra han etter at han var født. Fremstillingen er både nøyaktig og jordnær, og ikke like ekstrem og sensasjonalistisk som psykiske lidelser ofte blir fremstilt i tegneserier og annen popkultur. Bladet viser at en realistisk håndtering av et slikt tema kan skape både dybde og en gripende historie.
Kan man finne trøst i en superhelt?
Disse gode fremstillingene tror jeg er utrolig viktige. For det første fordi de når ut til en gruppe som kanskje ikke har så mye kunnskap om psykisk helse fra før av. For det andre fordi dette er opplevelser mange kan kjenne seg igjen i. Depresjon, angst, avhengighet og også PTSD er lidelser som i stor grad er utbredt i den vestlige verden, men som det fremdeles er vanskelig å snakke om og som det er lite åpenhet rundt.
Det å sitte alene med psykiske problemer uten å ha noen å dele det med og føle at det er noe galt med deg fordi du ikke vet hva du går gjennom, kan være utrolig vanskelig. Å kunne kjenne seg igjen i superhelter som sliter med samme tanker og frykt, kan gi en stor trøst, og ikke minst det å se de klare å komme seg gjennom det. Når til og med superhelter med alle mulige krefter og ting gående for seg sliter når livet går de imot, føler man seg kanskje mindre svak når man selv er langt nede.
Det finnes flere historier på nett fra folk med PTSD som har kjent seg igjen i Batgirl sine utfordringer, folk med depresjon som har relatert til Daredevil og personer med autisme som har sett «Guardian of the galaxy» og oppdaget at Drax, i likhet med de, heller ikke forstår seg på metaforer og sarkasme.
Blir alle med mentale lidelser kriminelle?
På grunn av lite åpenhet rundt mentale lidelser i samfunnet, kan tegneserier for noen være deres eneste tilgang på informasjon, og det er da viktig at vi ikke skaper et veldig skeivt og negativt bilde av de som sliter psykisk.
Hos flere av skurkene, spesielt i Bataman, blir mentale lidelser i stor grad brukt som forklaring på alt det onde de gjør. Motivasjon og bakgrunnshistorie kan ofte skape en mer dynamisk og kompleks karakter, og da kan også karakterens psyke være et interessant aspekt å spille på. Til tross for dette kan noen ganger latskap eller uvitenhet i skrivingen føre til at skurkene gjør ting kun fordi de er schizofren, har splittet personlighet eller er psykopat. Psykopater og schizofrene har kanskje andre motivasjoner for å bli kriminelle, men det er også mange schizofrene og psykopater (eller personer med antisosiale personalitets forstyrrelser) som klarer å fungere helt fint i samfunnet. Selv om The Riddler sine kompulsjoner til å alltid legge igjen ledetråder kan kvalifisere han for OCD og Norman Osborn sitt svingene humør viser tendenser til bipolar lidelse, er dette lidelser som folk flest kan fungere bra med og få behandling for. Studier i USA har vist at det kun er et fåtall av mennesker med mentale lidelser som blir voldelige, og at personer med schizofreni og bipolar lidelse derimot har større sjanse for å bli offer for voldelige angrep enn resten av befolkningen. I de få tilfellene hvor personer med psykiske problemer blir kriminelle er det ofte som følger av blant annet fattigdom, arbeidsløshet og hjemløshet heller enn at de kun er «gale».
Selvfølgelig er det lov med kreativ frihet og jeg mener ikke at man alltid skal måtte veilede seg med en psykiater før man skaper en karakter med psykiske problemer. Når det er sagt er det viktig å vise at mentale problemer finnes i alle type folk, for å unngå å bygge opp under allerede ødeleggende stereotyper. Under andre verdenskrig var et stort antall av de mest grusomme skurkene i tegneserier japanere, noen ganger avbildet med både klør og hoggtenner, og disse var med på å bygge opp under fordommene amerikanerne hadde til japanerne på den tiden. La oss ikke gjøre det samme med folk som sliter psykisk.
Suicidale superhelter og skolisser
Økt fokus og åpenhet rundt mental helse er noe vi heldigvis har sett mer av de siste årene. På flere av «Comic-con’ene» i USA har det blant annet vært paneler som har snakket om mental helse. Fordelen med fiksjonelle karakterer som Batman som de fleste kjenner til, er at man kan analysere de og bruke de som eksempler i forklaring av psykiske problemer og også behandlingsmetoder. Dette blir også brukt i «Superhero therapy» hvor psykologen finner en karakter klienten kan relatere seg til, som blir brukt som utgangspunkt for hvordan både en selv og karakteren kan få hjelp til å fungere bedre.
Egne tegneserier med superhelter med mentale lidelser er også i fremmarsj, blant annet «Aura» som handler om en jente med superkrefter, som er bipolar og har vært suicidal. Så langt har de fleste slike tegneserier vært skrevet av psykiatere eller utgitt av organisasjoner for de respektive lidelsene, men la oss håpe at også Marvel og DC tar hintet, og inkorporerer flere psykiske lidelser på en bra måte i tegneseriene deres fremover.
Med den store økningen i popularitet som superhelter har hatt i det siste årene, har også potensiale for å utrette en positiv forskjell i hvordan folk oppfatter mentale lidelser økt, og nå håper jeg vi kan fortsette på det riktige sporet. Jokeren kan få lov å være gal, Mad Hatter kan få ha teselskap med Batman og Humpty Dumpty kan ta bestemoren fra hverandre og sy hun sammen igjen med skolisser. La oss bare være bevisst på at det ikke går alt for lenge mellom hver gang mentale problemer blir håndtert på en god måte i tegneserier.
