Nettredaksjonen This content has been archived. It may no longer be relevant
Vi har vel alle kjent på ubehageligheten av å gjøre noe feil. Det kan være å si noe, og umiddelbart angre på det du ploppet ut med. Det kan være skolerelatert, det kan være jobbrelatert, sosialt relatert. Det gjelder alt. Alle har opplevd å gjøre noe feil i livet. Alle har kjent på følelsen av å ikke være god nok, morsom nok, pen nok eller smart nok. Men hva er egentlig nok? Er det når absolutt alle andre kan være enige om at du er den peneste eller den morsomste? Det vil jo aldri skje. Er det når du selv er tilfreds? Og blir man noen gang helt tilfreds?
Jeg har alltid vært en person som har vært veldig bevisst på mine feil. Da en tolv år gammel og usikker Ingrid atpåtil skulle få en hårsykdom, som skulle føre til at jeg mistet flekker med hår på hodet, virket det som verden skulle gå under. I en kort periode gjorde den det. “Oi, har hun fått kreft?”. Det var mange spørsmål som var ute og gikk blant de som ikke kjente meg så godt på skolen, vi vet alle hvordan ungdomsskoleelever kan være. Jeg skjemtes, ønsket jeg kunne være en annen person; en penere, morsommere Ingrid uten noen overfladiske problemer. Jeg tenkte hele tiden over hvordan Alopeciaen ødela for meg, og hvordan jeg ikke var bra nok, veldig mye grunnet sykdommen. Det er ikke bare bare å være en ung jente, og miste det som er noe av det mest feminine man kan ha; håret.
Selv om jeg ikke fikk et så alvorlig tilfelle av den autoimmune sykdommen, var det fortsatt noe som gikk stort utover selvtilliten. Jeg begynte på videregående, og gruet meg lenge til å måtte fortelle om dette store problemet til mine nye venner, og det tok lang tid før jeg turte å ta det opp. Jeg latet som ingenting, og jobbet hardt for at ingen skulle se det. Jeg ble utslitt. Når jeg til slutt fortalte det, tok de det som mine ungdomsskolevenner hadde tatt det før, helt supert. Hvorfor skulle det ha noen innvirkning på hvordan de så på meg? Jeg innså at jeg hadde bygd en vegg av humor rundt meg, for å ikke ta opp slike ting. For at folk skulle tenke på meg som morsom, i stedet for “hun med sykdommen”.
Jeg latet som ingenting, og jobbet hardt for at ingen skulle se det. Jeg ble utslitt.
I løpet av det første året på videregående forandret jeg meg enormt. Jeg ble eldre og fikk dermed mer selvtillit, selv om det i perioder gikk litt opp og ned med håret. Selvfølelsen økte gradvis, og jeg taklet det hele på en mye bedre måte enn tidligere. Det neste steget jeg tok, var å begynne på folkehøgskole, noe jeg nesten droppet i frykt for at det skulle bli verre, og at jeg dermed måtte fortelle folk om hemmeligheten min. Jeg trosset likevel frykten, og startet. Året viste seg å bli helt fantastisk, og det var ikke lenger like skummelt å fortelle om det. Når jeg ser tilbake i dag, ser jeg hvor utrolig mye jeg har vokst. Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid, og fortelle tolv år gamle Ingrid hvor bra livet hennes kom til å bli. Hvor mange gode venner hun kom til å fortsette å få, og hvor mye glede hun skulle få oppleve. At hun ikke skulle bli hindret i å være glad på grunn av overfladiske årsaker.
Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Selv om jeg fortsatt har hårsykdommen, og i blant mister noen flekker, vet jeg at livet har så mye mer å by på enn bare de ytterlige tingene. Hvor lite det egentlig har å si, og hvor lite folk bryr seg om slike feil når du først forteller det. Jeg synes det er trist at vi skal tro vi ikke er gode nok, at vi tror det vi har definerer hvem vi er – og at andre også kun ser disse tingene. Det er absolutt ikke slik det er. Jeg vil mye heller være en jente med en slik hårsykdom, enn å være “plettfri”, og ikke ha de gode vennene jeg har, den teite humoren, den positive holdningen, og de lange historiene.
Man får ikke gjort noe med feilene man har, disse må man ta med seg gjennom livet, og pleie som en del av seg selv. Jeg kan fortsatt ha problemer med å ta det opp, i frykt for hva folk tenker, men i forhold til hvordan jeg var før, har jeg kommet en million kilometer på veien. Jeg trenger ikke lenger bli like lei meg hvis noen kommenterer det, eller ser det. Jeg tar meg ikke lenger like nær av kommentarer som: “Oi, mister du hår, jeg trodde du bare hadde en annen farge akkurat der!”, selv om det står andre mennesker rundt. Det er ikke behagelig, men jeg takler det – og det går fint.
Det er ikke lett å ikke bli påvirket av et perfeksjonist-samfunn, eller ønsket om å være fantastisk hele tiden, men til slutt må man bare stikke fingeren i jorda, og innse at livet ikke er en oppgave som skal løses, men en realitet som skal oppleves.
Uansett om du tror du ikke er morsom nok, smart nok, pen nok, strøk på eksamen, mangler noe, eller hva det måtte være – ikke la det definere deg som menneske. Le av det som ikke er perfekt, tenk på alt som faktisk er fint her i livet, hvilke mennesker du omgir deg med, fine reiser og gode ord. Ta sjanser, og ikke vær redd for konsekvensene av alt du gjør, det går som regel helt fint. Det er ikke lett å ikke bli påvirket av et perfeksjonist-samfunn, eller ønsket om å være fantastisk hele tiden, men til slutt må man bare stikke fingeren i jorda, og innse at livet ikke er en oppgave som skal løses, men en realitet som skal oppleves.
Hvor mange ganger i løpet av en dag tenker du over feil hos dine egne venner? Jeg vil tro ganske få, og det går jo så klart begge veier. Det er du som er bevisst på deg selv og hva galt angår deg, ikke alle andre. Så uansett hva din feil er; husk at alle har sine feil, og mest sannsynlig er eller har vært veldig bevisst på det. Jobb heller hardere med å være den beste personen du kan være, og husk hva dine gode egenskaper er, for i det store bildet er det det som virkelig teller.
Til deg som ikke er perfekt: jeg hyller deg.
