Anmeldelse: The Stanley Parable

This content has been archived. It may no longer be relevant

Metakunst. Kunst som diskuterer kunst, seg selv og sin rett til eksistens.

Uttrykket fanger tidsånden.

I visse stunder er det som foregår bak scenen det som skaper mest interesse. I dèt rulleteksten begynner å rulle og forestillingen er over, fortsetter folk sine vanlige liv i vante spor. Filmen, konserten eller spillet var kun en øyeblikksopplevelse.

“Det var bare et dumt spill!”

Om man faktisk så filmen eller ikke, kunne altså ha vært revnende likegyldig. Personen kunne vært opplevelsen foruten, og ingenting i livsløpet ville vært annerledes.

Etter teppet har falt, er showet ferdig og seeren reflekterer ikke mer over det man nettopp har investert tid i.

(foto: Hardcore/Galactic Cafe)
(Foto: Hardcore/Galactic Cafe)

En annen type mennesker blir såpass involvert i øyeblikksopplevelsen at man ønsker å leve på den lengst mulig.

Det utvikler seg raskt fra noe forbigående til noe mye større – som strekker seg utover et lengre tidsrom, gjerne måneder og år.

Typisk vil en søke opp behind-the-scenes detaljer gjennom intervjuer, dokumentarer og forskjellige artikler. En del blir så berørt at de gjør opplevelsen til noe man bygger identiteten sin på. Fanklubber, konvensjoner, tatoveringer og i ytterste konsekvens religioner.

På gjengrodde stier og forbi oppløyd mark

Fra tid til annen kommer det en film eller et spill som bryter med konvensjoner, og på ærlig vis understreker hvorfor skaperen ikke føler seg bundet av konvensjonene. Spillet har et budskap som er mer enn en øyeblikksopplevelse, og fylles med mer mening enn hva man finner i et typisk tidsfordriv.

I underholdningssjangeren vil det alltid være mange som gjentar ideer og noen få som realiserer helt nye påfunn. Folk flest er takknemlige for at begge gruppene gjør sine oppgaver med heder og lidenskap.

The Stanley Parable

Et slikt friskt pust er The Stanley Parable, utviklet av Galactic Cafe. Studioet består av to menn. Hovedutvikler Davey Wreden var kun 22 år gammel da spillet aller først ble lansert til Source-motoren (The Stanley Parable på PC/Steam er en oppusset, fyldig utgave).

(foto: Hardcore/ Galactic Cafe)
(Foto: Hardcore/ Galactic Cafe)

The Stanley Parable startet som et hobbyprosjekt, og solgte over 100 000 kopier i løpet av de tre første dagene etter lansering. En svært god prestasjon for et spill som er lagd på et minimalt budsjett og uten markedsføring.

Tok Steam, reddit & NeoGAF med storm

Spillet har skapt diskusjoner på NeoGAF og Reddit. Dette er vanligvis en god indikasjon på at spillet er annerledes og legger til rette for ettertanke. Kulturprodukter, enten de regnes som kunst eller ei, må skape grobunn for debatt. Verden, og kulturen, blir fort kjedelig og platt, hvis den ikke gir oss temaer som provoserer eller setter i gang nye tankeprosesser.

(foto: skjermdump http://www.reddit.com/r/Games/comments/1ouhvg/a_postmortem_on_the_launch_of_the_stanley_parable/ccvvgea)
Et estimat om spillets inntjening og interne fordeling med utgangspunkt i de første tre dagene (Foto: skjermdump http://www.reddit.com/r/Games/comments/1ouhvg/a_postmortem_on_the_launch_of_the_stanley_parable/ccvvgea)

Ingen brannfakkel

Mange av de positive og negative kommentarene dreier seg om spillets perspektiv på historiefortelling. Spillet i seg selv kan ikke etter min mening kalles en kritikk av historiedrevne spill. Det kommer dòg noen sleivspark, men disse er, slik jeg tolker det, rettet mot spilleren. Nærmere hva vanemennesket aksepterer i hverdagen, både i og utenfor spillmaskinene.

(foto: skjermdump, SNL, snl.no/parabel/fortelling)
Hva er en parabel? (Foto: skjermdump, SNL, snl.no/parabel/fortelling)

Problemene med historiefortelling blir i noe grad omtalt, men spillet gir ingen løsning på hvordan mediet skal utvikles. Å velge denne løsningen er fornuftig og interessant i en tid hvor både nyanserte og unyanserte ytringer om spill eksisterer side om side. Jeg er ganske sikker på at utvikleren har et skråblikk på historiefortelling, men legger fokuset på en spennende og tankevekkende spillopplevelse fremfor alt.

Uegentlig satire

Det vil imidlertid kunne hevdes at spillet er en one-trick-pony som blir hauset opp, og brukt som rambukk i debatten om spillkonvensjoner og hvor håpløst en del historier blir fortalt gjennom spillopplevelsene. Nærmere at spillet er et blankt lerrett uten selvstendig mening, kun farget av surmagede negative gamere. Jeg tror at det blir for enkelt; en kan fint harselere med slik historiefortelling skjer i spill og være legitimt glad i det samtidig, noe The Stanley Parable tjener som et godt eksempel på.

(foto: Hardcore/Galactic Cafe)
Hjernen er alene (Foto: Hardcore/Galactic Cafe)

Ess i ermet

Utvikler Galactic Cafe har troen på en rekke triks som utgjør kjerneopplevelsen til The Stanley Parable. Spillet er både kort og langt samtidig, parabelens byggesteiner øker gjenspillingsverdien på en mer engasjerende måte enn hva som er vanlig. Mye av styrken ligger i fortellermåten; manus og dets utførelse er utmerket og drar spilleren fort inn i et merkelig univers.

Det er tydelig at utviklere har fordypt seg i et spesifikt fagområde og illustrerer eksempler fra dette på spennende vis. Som deltaker i eksperimentet får man umiddelbare resultater, både lattermilde og spenningsfylte, uten at det oppleves som kjedelig eller ubehagelig. Spillet dobbeltkommuniserer jevnlig, det er en ny og fremmed opplevelse i spillsammenheng.

(foto: Hardcore/Galactic Cafe)
(Foto: Hardcore/Galactic Cafe)

The Stanley Parable er intenst og spiller på et vidt spekter av følelser, på samme måte som et sirkusshow. Noen øyeblikk er så genialt morsomme, at en hyggelig varme legger seg som et fint teppe over kroppen. Av og til føler man seg rampete, noe spillopplevelsen justeres dynamisk etter. Utforskningen av de beige kontorlandskapene er svært mye mer interessant enn hva skjermbildene klarer å fortelle.

Palme ved reisens slutt

Den tanken jeg sitter igjen med etter å ha rundet spillet, er om hele potensialet er utnyttet. Avslutningen er ganske standard hensett til hvor uortodoks fortellingen forløper underveis, såpass at jeg følte en viss skuffelse da veiens ende var nådd. Avslutningen legger imidlertid ikke bånd på hvor gøy fortellingen faktisk var. For all del er det en minneverdig og morsom historie kombinert med et minimalistisk, orginalt gameplay.

Jeg håper inderlig at spillets kjernekvaliteter ikke blir blåkopiert til det ugjenkjennelige av andre utviklere, da overraskelsesmomentet tvilsomt kan gjenskapes uten særdeles kompetent raffinering.

Score [rating=5]

Hvis du likte denne anmeldelsen, hør gjerne Sebastian, Rolf, jeg og resten av Hardcore-gjengen på vår ukentlige podcast (på luften siden 2005). Sist episode Hardcore 19.11.13 bød på all slags spetakkel med seriøse/useriøse diskusjoner som knusing av PS4 foran alle i køen, og Mario & Sonic at the Sochi 2014 Olympic Winter Games.

thestanleyparable-4
(Foto: Hardcore/Galactic Cafe)
(foto: Hardcore/Galactic Cafe)
(Foto: Hardcore/Galactic Cafe)

Spillmagasinet

Spillpodcast om konsoll- og PC-gaming med reportasjer, tilbakeblikk, anmeldelser og gjester fra spillindustrien hver tirsdag

Anbefalte artikler