Årets dokumentar “NAZA”

Vi i Kinosyndromet har sett NAZA, en dokumentar av de to israelske filmskaperne Yuval Abraham og Rachel Szor, som blant annet stod bak den Oscar-vinnende dokumentaren No Other Land.

«Årets mest aktuelle og hjerteskjærende dokumentar om den israelske krigføringen i Gaza. Her blir alle kortene lagt på bordet»

– Kinosyndromet

Ifølge det amerikanske filmmediet Deadline satte NAZA rekord under filmfestivalen i Venezia, hvor filmen ble møtt med hele 25 minutter stående applaus. NAZA ble vist for første gang i Norge under Bergen internasjonale filmfestival (BIFF) i oktober 2026. Filmen vises nå på Bergen Kino, der vi fikk anledning til å se den under en pressevisning.

«Dette er en av de mest inntrykksrike filmene vi har sett»

– Olav (Kinosyndromet)

Den 80 minutter lange dokumentaren utspiller seg hovedsakelig på en takterrasse i Tel Aviv, der Abraham intervjuet 24 israelske soldater og etterretningsoffiserer. Identitetene deres er skjult, noe som gir dem muligheten til å snakke åpent om sine erfaringer fra krigføringen i Gaza. Filmen ble lansert i 2026, etter å har vært i produksjon siden 2023 etter 7. oktober.

Det er også verdt å nevne motet som ligger bak produksjonen. Filmskaperne har fortalt til The New York Times at det har vært demonstrasjoner utenfor familiemedlemmenes hjem i Israel, og at familie og venner har advart dem mot å reise hjem. Dokumentaren har heller ikke blitt vist offentlig i Israel.

Vil frata filmskaperne statsborgerskapet

Reaksjonene har også kommet fra Israels øverste politiske ledelse. Kulturminister Miki Zohar har foreslått å frata filmskapernes israelske statsborgerskap, mens statsminister Benjamin Netanyahu har varslet lovforslag som kan åpne for nettopp dette. Dette understreker hvor kontroversiell dokumentaren har blitt i filmskapernes eget hjemland.

Filmens tittel, NAZA, viser til et militært begrep som brukes om antallet sivile som forventes å bli drept i et luftangrep. Dette inkluderer også barn.

Dokumentaren gir også et innblikk i en ny militær virkelighet, der kunstig intelligens brukes til å identifisere angrepsmål. Dette viser hvordan teknologiske fremskritt har fått en stadig større rolle i moderne krigføring, med alvorlige konsekvenser for sivilbefolkningen.

For dem som har fulgt Israels krigføring i Gaza, er ikke nødvendigvis det som kommer frem i dokumentaren nytt. Det som derimot gjør et sterkt inntrykk, er innrømmelsene og den nærmest brutale direktheten i innrømmelsen fra dem som selv har deltatt i krigføringen.

Denne dokumentaren opplevdes som en nådeløs bekreftelse på det vi allerede visste.

«Would you call what happened genocide?» spør Abraham.

«Yes. Completely», svarer en av de intervjuede.

NAZA (2026)

Hårreisende kontraster

Et av de mest urovekkende øyeblikkene er når en av soldatene sammenligner luftangrepene med et videospill. Det er nettopp denne tilsynelatende følelsesløsheten som gjør dokumentaren så vanskelig å riste av seg.

Det var vanskelig å finne ord etter å ha sett denne dokumentaren. Den gir et innblikk i en virkelighet som er både rystende og vanskelig å ta innover seg.

Noe av det mest hårreisende var de små glimtene vi fikk i israelernes hverdagsliv, filmet fra takterrassen der intervjuene fant sted. Her ser vi mennesker som tilsynelatende lever helt normale liv, samtidig som palestinere blir drept bare rundt 70 kilometer unna. Denne kontrasten mellom det hverdagslige og det grusomme gjorde spesielt inntrykk på oss.

«Det er nettopp disse øyeblikkene som gjør dokumentaren så gripende.»

– Inana (Kinosyndromet)

Den viser ikke bare hva som skjer i Gaza, men også hvordan krigføringen eksisterer side om side med en tilsynelatende normal hverdag.

Dokumentaren bygger i stor grad på samtaler fremfor en tradisjonell fortellerstemme. Dette gjør soldatenes egne beskrivelser til filmens viktigste virkemiddel.

Når virkeligheten taler for seg selv

Publikum får høre fortellingene direkte fra de involverte, uten et fortolkende mellomledd. På denne måten får vi muligheten til å reagere umiddelbart på det som blir sagt, nærmest som om vi selv sitter på takterrassen sammen med intervjueren.

NAZA er en vond, men utrolig viktig dokumentar. Den er ubehagelig å se, men kanskje er det nettopp derfor den er så viktig. For ubehaget vi kjenner på gjennom 80 minutter foran et lerret, er ingenting sammenlignet med virkeligheten palestinerne i Gaza må leve i hver eneste dag.

Dette er ikke en film som vil være lett å legge fra seg. Den blir værende lenge etter rulleteksten har gått. Vi mener dette er en dokumentar alle burde se, ikke til tross for ubehaget den vekker, men nettopp på grunn av det. Den forteller noe vi ikke har råd til å ignorere.