Plutopop Av Lena Andersson
Som liten jente i Distrikts-Norge hadde jeg et litt annet syn på suksess enn søsknene mine, og folk fra steder der de har mer enn ett teater. For meg var det å flytte til storbyen for å jobbe i dagligvare det ultimate beviset på at du hadde «linkedinmaxxet» og opplevd mer enn nesten alle hjemmefra.
Lenge prøvde jeg å skjule hvor jeg kom fra: dialekten, og at jeg ikke ante hva kunstfilm var, hvilken hummus som var best, eller hvorfor det kulturelle skillet på hver sin side av Nidelven var så innmari viktig. Jeg hadde ikke byttet religion, skriftspråk eller flyttet ut av fylket engang. Det nærmeste sykehuset var tross alt der jeg ble født. Likevel føler jeg meg aldri hjemme der lenger, når jeg først er der. Identiteten flytter på seg, og jeg har lagt mer bak meg enn bare Buran, Dumdum Boys og Carl Frode Tiller. Det er med en god dose ironi jeg slår fast: «Mitt slott var Studentersamfunnet i Trondheim.»
Jeg tenkte alltid: «Hvis du vokser opp der jeg kommer fra og klarer å bli kul – da er du uoppnåelig.» Ikke på den måten at du blir kald og reservert, men at du blir helt unik, uten det typiske bygdestempelet. Da har du virkelig utrettet noe.
Kanskje er dialekten min som en argentinsk aksent: Den koster meg priser, stipender og muligheten til noen gang å skrive en troverdig bygderoman.
Samtidig føler jeg et behov for å bevise for omverdenen at gresset faktisk er grønnere på den andre siden. Og det uten at jeg har overvunnet de helt store hindrene eller utrettet noen ekte bragder. For i ekte metropoler, på andre siden av Atlanteren, finnes det folk som faktisk har tøyd grensene til de sprakk.
Hvem var Patti Smith før hun ble rockepoesien gudmor?
En av disse kulturlegendene har jeg sett med egne øyne. Først da skjønte jeg at hun var på ekte – med rynker, varme øyne og en stemme som ikke bare har fått særpreg over tid, men var skapt med det. Da hun sto der og leste et dikt om Haaland, kunne man kanskje tro at globaliseringen var gått for langt. Men nei, hun har bare bodd lenge nok i New York. Selvfølgelig har hun det; hun har tross alt vært fast inventar på Hotel Chelsea.
Skjulte hun også en dialekt en gang i tiden? For det var ingen selvfølge at hun skulle ende opp på en scene i den vestlandske hovedstaden og synge ord som – spesielt i disse MAGA-tider – føles så uamerikanske som: «Jesus died for somebody’s sins but not mine».
Jeg snakker selvfølgelig om rockelegenden og forfatteren Patti Smith. Hun ble født i storbyen Chicago, men vokste opp i mer landlige omgivelser på østkysten. Der leste hun Bibelen og gikk fra dør til dør med Vakttårnet, slik Albiac skildrer i artikkelen «Patti Smith: the childhood dreams of a Jehovah’s Witness».
Stiller du kanskje spørsmål ved ordvalget mitt i tittelen? Synes du det er et billig ordspill, blir du provosert av at jeg bruker noe så betent så lettvint – eller var det bare et skikkelig Eureka-øyeblikk da du skjønte koblingen til ordet vitne?
Hvem er jeg til å kalle Jehovas, og andre trossamfunn for kulter
Anti-cult-bevegelsen i USA omtaler Jehovas vitner som en kult. Ateisten i meg tenker at det tross alt ikke er en statskirke – men en slik forklaring strekker ikke til i USA, der det aldri har eksistert noen føderal statskirke. Bruken av ordet begrunnes heller med at trossamfunnet utelukker andres svar på hvorfor vi er her, og at medlemmene i mindre grad deltar i storsamfunnet. Det viser seg i det strukturelle, som at man frarådes å stemme ved valg, og helt inn i den private sfæren, hvor man ikke skal feire noe – ikke engang seg selv.
At Patti Smith ikke blåste ut et eneste bursdagslys i sitt første tiår i livet, kan virke ubetydelig i en verden hvor mange barn ikke engang får leke i trygge omgivelser. Likevel handler dette om noe mer enn bare å være født på feil adresse. Det handler om de helt universelle opplevelsene – eller i det minste det mitt naive sinn har tenkt på som universelt – som hun ble frarøvet.
Og det er bare en brøkdel av et levd liv som får plass på disse sidene. Smith har jo, med noen få unntak, sjelden laget musikk for massene. «People Have the Power» var aldri ment som «highbrow»-musikk for baristaer i Portland, Oregon; den var ment for gatene, til å synges i protest.
Jeg tror for øvrig ikke at kult bare er en forkortelse for kultur. Patti Smith forlot trossamfunnet da hun var tolv år gammel. Likevel ble ikke Bibelen lagt helt på hylla, og den har satt sitt preg på mye av det hun senere har festet til papiret. Jeg prøver ikke å antyde at hun er skapkristen. Derimot har hun en tilgang til skrifter og en forståelse av kulturhistorien som vi i teorien deler, men som likevel fremstår like fjernt for meg som kvantefysikk, gresk, eller det faktum at enkelte misliker lange bøker.
Hvordan er det å være tvilende i forhold til troende?
Jeg tviler ikke på at det finnes mørke sider ved å vokse opp i et lukket trossamfunn. Selv er jeg takknemlig for at jeg aldri har felt noen trang til å hverken tro eller å tvile på min egen troløshet. Men her jeg sitter med alle mine primærbehov dekket, slår det meg at det ligger en egen kulhetsfaktor i det å bryte ut. I det å faktisk overvinne hindre og endre sitt eget verdenssyn. Er jeg kanskje mer dogmatisk enn henne, ettersom jeg aldri har måttet tvile på mine egne «sannheter»? Det er neppe en revolusjonerende tanke, men den melder seg når jeg betrakter Smiths karriere. Og det får meg til å undres: Er denne brytningsfaktoren årsaken til det ekstraordinære, eller er det ren og skjær tilfeldighet?
Fra sekt til masse-kultur
Mennesker som vokser opp i kulter, sekter og lukkede trossamfunn – kjært barn har mange navn – er i mindretall. Vi er langt flere troløse enn vi er «utradisjonelt» troende. Likevel er det å være religiøs det mest vanlige i verdensmålestokk, både kulturelt og dogmatisk. Kanskje ligger det noe i at kunsten deres berører en nerve hos mange fordi rammeverket er gjenkjennelig, selv om formatet er vridd om.
I den protestantiske kulturen som har preget min egen oppvekst (om enn på avstand), skjønte jeg tidlig at det var et tydelig skille mot katolisismen. Her blir kunsten og aktivismen til Sinéad O’Connor et interessant bilde, særlig når det gjelder selvbestemmelse. Hun retter et nådeløst lys mot den institusjonelle katolisismen i Irland, men skjøv aldri troen helt fra seg – som voksen konverterte hun til islam og tok navnet Shuhada’ Sadaqat.
Kulter har ikke den samme makten til å forme storsamfunnet som en statsreligion. I stedet blir de myteomspundne – betraktet med enten avsky eller fascinerende tiltrekning.
I kulturverdenen er ord som «grenseoverskridende» og «nyskapende» ofte merkelapper som lover godt, men det garanterer hverken lyttere, billettsalg eller et hav av blinkende kameraer. Thriller, derimot, ble et globalt fenomen og en allment hyllet klassiker – men ikke på grunn av religiøse undertoner. Tvert imot måtte Michael Jackson gå ut og presisere at de okkulte motivene i musikkvideoen ikke var et uttrykk for hans personlige tro. Da albumet kom ut var Jackson fremdeles medlem av Jehovas vitner, et trossamfunn han vokste opp i og først forlot som 28-åring. Senere beskrev han seg som spirituell. I musikken hans kan jeg ikke se noen tydelige religiøse motiver, utover et brennende engasjement for skaperverket og nestekjærlighet – verdier jeg ser på som universelle, men som opplagt også kan spores tilbake til trossamfunnet han vokste opp i.
Kultur – tross innskrenkinger av tilgang i barndommen
Når det kommer til kulturell kapital, er min i bunn og grunn kjøpt gjennom et Spotify-abonnement. Jeg er vokst opp med DDE, ikke Bach, Joni Mitchell eller Susanne Sundfør – og i likhet med mange andre ble musikkvalgene mine heldigvis aldri begrenset av noen andre enn min egen smak.
Christopher Owens er av en helt annen verden. Han er oppvokst i Children of God, en sekt jeg aldri hadde hørt om før jeg søkte på «kunstnere oppvokst i sekter». De lever nomadisk, holder seg unna popkulturelle fenomener som TV og kommersiell musikk, og har til og med forbud mot å lese bøker. Det er unektelig noe pirrende ved en som går fra en slik oppvekst – helt uten felles nasjonale grenser eller felles referansepunkter – til å bli en anerkjent musiker. Owens ble først kjent gjennom bandet Girls, og har i skrivende stund en solokarriere bak seg. Men sektens historie er dypt kontroversiell, og mange av dem som har kommet seg ut, bærer på vonde historier.
Det er i dette skjæringspunktet hypotesen om at «kult skaper kultur» begynner å slå sprekker. For kulter skaper først og fremst utenforskap, eksistensiell tvil og dype traumer. Likevel viser Girls-albumet Father, Son and Holy Ghost hvordan religionen har fulgt med inn i musikken. Blottleggingen av det personlige – inkludert et tungt rusmisbruk – er kanskje ikke en så radikal kontrast til den religiøse tittelen som man først skulle tro.
Fra Jehovas vitner og den lukka kulten Children of God er det for øvrig en lang vei til katolisismen. Sinéad O’Connor ble tidligere nevnt for å vise hvordan selvbestemmelse, og vel så mye fraværet av den, går som en rød tråd gjennom disse historiene.
The Public Lives Off Mormon Singers
Et trossamfunn som har gått fra å være relativt ukjent til å bli allemannseie på strømmetjenester og sosiale medier, er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige – historisk kjent som mormonisme. Heretter refererer jeg bare til medlemmene som mormonere.
Ex-mormonere har dukket opp i feeden min en stund, men vokalisten bak allsangbangeren «Mr. Brightside», Brandon Flowers fra The Killers, er praktiserende mormoner. Det har ikke stoppet ham fra å lage verdslig musikk, stikk i strid med hvordan mormoners livsstil ellers blir fremstilt – blant annet i realityserien The Secret Lives of Mormon Wives. Dan Reynolds fra Imagine Dragons forsøkte lenge å forene sine sekulære verdier med den mormonske troen, blant annet ved å kjempe for homofiles rettigheter i miljøet, men har senere forlatt trossamfunnet. (Hvis du vil fordype deg i festivalen dette er knyttet til, kan du lese Billboard-artikkelen om det i Rolling Stone Magazine.)
En annen poprock-stjerne som har brutt med religionen, er Brendon Urie – soloartisten som de fleste kjenner som frontfiguren i Panic! At The Disco.
Adrienne Lenker sin oppvekst har satt fotspor i musikken hennes
Foreldrene til en av favorittartistene mine møttes i kirken til et ikke-navngitt, lukket trossamfunn – nemlig Adrianne Lenker. Til tross for at foreldrene forlot sekten tidlig i barndommen hennes, har oppveksten satt dype spor i kunsten hennes, både som soloartist og gjennom bandet Big Thief.
Låten «Real House» skildrer en oppvekst preget av frykt, blant annet for døden – noe som ikke er uvanlig i miljøer som preges av dommedagsprofetier. I tillegg berører den den vonde følelsen av å ikke bli sett, og tapet av en tradisjonell barndom. Om ikke før, har glansbildet for lengst falmet her. Noen av de mest slående linjene i sangen er: «And I thought of this whole world ending» og «I thought of dying unprepared».
Resten av låten er mer refleksjonsbasert, og rommer blant annet en samtale med moren hennes. Men tanker om endetiden og det å dø uforberedt var i alle fall ikke noe jeg gikk rundt og bekymret meg for som sjuåring. Om dette er ren tilfeldighet, eller om det er skyggene fra en oppvekst i en sekt som utspiller seg her, er opp til lytterens egen tolking.
For å svare på det hele, kom kulten eller kulturen først?
Vi blir aldri ferdig formet, og man forholder seg ulikt til ulike deler av sin egen historie gjennom livet.
Det er ikke det at jeg har fastlåste meninger, men jeg føler likevel at jeg fant mange av mine sannheter tidlig. Kanskje er jeg bare ung ennå, og kanskje var det nettopp denne naiviteten som fikk meg til å stille spørsmålet: «Hadde jeg vært kunstner hvis jeg vokste opp i en kult?»
For å være helt ærlig: Jeg skjønte med én gang tanken slo meg at dette neppe var hele sannheten. Hos ingen av artistene jeg har trukket fram, var kulten den utløsende faktoren for talentet. Kreative mennesker kommer tross alt fra alle tenkelige bakgrunner. Likevel må jeg innrømme at jeg blir dratt mot det eksistensielle, det tvilende og det opprørske. Jeg er en eksistensiell junkie, for å si det sånn – om enn en junkie som prøver så godt hun kan å holde seg unna romantisering.
Det finnes helt sikkert mange som sitter på overveiende gode historier, og som opplever trossamfunnet sitt som en trygg havn. Men det er altså ikke de historiene som har dominert den kulturen jeg har dykket ned i her. Kultur handler om hverdagsliv, og det må få plass. Det er også viktig å skille mellom folk som i voksen alder selv har valgt å gå inn i en sekt og som ikke opplever begrensninger, og det å vokse opp i et slikt samfunn som barn – som har vært hovedfokuset her.
Før tenkte jeg at de religiøse skjønte mindre enn meg. Nå vet jeg at vi bare har ulike forklaringer på de samme skrubbsårene og de samme våkne nattetimene. «Kul» blir man nok hverken av oppvekst i en kult eller på bygda, men av å bearbeide erfaringene sine og skape noe ut av dette livet. Det er noe av det vakreste vi mennesker gjør – og den påstanden står nesten dogmatisk for meg.
.jpg){kind=link}
_(53914800116).jpg){kind=link}