Spillmagasinet Utviklet av Kojima Productions, Hideo Kojimas nye, selvstyrte studio som han startet kort tid etter hans utgang fra Konami, hvor han hadde i mange år stått for Metal Gir serien. Death Stranding ble først utgitt i november 2019, til generelt gode tilbakemeldinger, men med en generell sans av «hva i all verden?». Death Stranding (DS) er nemlig et veldig … spesielt spill. Dem som forventet en spirituell oppfølger til Metal Gear ble nok skuffet når de først spilte DS. Her er man ikke en superspion, eller en actionhelt, nei – vi spiller som en post-apokalyptisk Postman.
Nesten to år senere, har Sony og Kojima bestemt seg for å gi oss en ny versjon av spillet, en “Director’s Cut” som de kaller det. Jeg stiller meg litt nysgjerrig til tittelen de valgte, ettersom “director’s cut” ofte blir brukt om en versjon av en film der regissørens originale syn er beholdt. Men den versjonen vi fikk i 2019 var allerede 100% Kojima. Selv Kojima virker skeptisk til tittelen brukt, ettersom alt i DS Director’s Cut er nye tillegg og ikke deler som ble fjernet.
Dette er nå ikke første gang Sony har brukt “director’s cut” i en rar kontekst, det er ikke lenge siden de ga oss Ghost of Tsushima Director’s Cut, der det også ikke virket som tittelen helt passet.
Death Stranding
Verden har gått under, i hvert fall verden slik vi kjenner den. Folk lever isolert fra hverandre, enten i bunkere spredd over verdenen, eller i en av de fåtalls byene som gjenstår. Vi spiller som Sam Porter Bridges (Norman Reedus), en Postman/kurer (Porter) som frakter det folk trenger mellom disse byene/bunkerne.
Gjennom spillet blir Sam med i «Bridges», en organisasjon som håper å skape et nytt USA – eller UCA (United Cities of America) og sette verden tilbake på rett spor. Sams nye oppdrag er å bygge et nettverk som strekker gjennom det nye Amerika (som ser mistenkelig mye ut som Island)
DS er et langt, og meget innviklet spill – med en fortelling som tar sin tid, og til tider forklarer enten for lite, eller for mye. Det kan best beskrives om en reise, en reise som starter veldig tungt. I starten vil man sitte med mange spørsmål, til både fortellingen, og beslutningene tatt i henhold til spillmekanikkene. Men, det er en reise som er verdt å ta.
Hva er nytt?
Likt Playstations andre «Director’s Cut» i år, Ghost of Tsushima Director’s Cut, så gir Death Stranding: Director’s Cut oss et greit utvalg forbedringer til PS5. Vi får en høyere oppløsning, med valget om å fokusere på raskere bildefrekvens, eller grafiske forbedringer. DS på PS5 er utrolig vakkert
Dualsense-kontrollerens egenskaper blir også tatt i bruk, som «haptic feedback» og «adaptive triggers»; som blir brukt relativt godt her. DS velger å bruke disse egenskapene på en en veldig forskjellig måte enn Ghost of Tsushima eller Ratchet and Clank , men til like god effekt.
Vi får også noen nye oppdrag, som lar Kojima bruke Metal Gear musklene sine igjen. Disse oppdragene er korte, og byr ikke på mye annet enn litt gøy avveksling fra resten av spillet. Det skal sies at de gir litt ekstra bakgrunnshistorie for visse karakter, som alltid er kjekt.
Mer spennende er de nye mekanikkene lagt til i spillet. Disse nye mekanikkene er en åpenbar respons på kritikken spillet fikk når det lanserte i 2019, mekanikker som gjør mer plagsomme elementer, mindre plagsomme. Blant disse nye mekanikkene har vi en katapult som lar deg skyte pakker en lang avstand, en robot som følger deg på leveranser og en type bro som er lettere å bygge . Samtidig så implementeres det mer utstyr som er tilgjengelig tidlig i spillet, for å gjøre de harde første timene, litt lettere.
Konklusjon
DS er et spill jeg ikke spilte når det kom ut, jeg kjøpte det på stengesalg hos min lokale Gamestop i Stavanger i mai 2020. En periode da spillets budskap om isolasjon, ensomhet og viktigheten rundt det å knytte bånd og samfunn selv i isolasjon føltes nesten ubehagelig relevant ut – noe det enda gjør
Death Stranding Director’s Cut er på alle måter en forbedret utgave av det originale spillet. Det gir oss de grunnleggende forbedringene vi forventer fra en PS5 oppgradering, men velger også å gjøre spillet mer tilgjengelig med å lytte på kritikken det fikk, og gjør faktisk noe med det. Dette er kanskje ikke en utvidelse av spillet på samme måte som Ghost of Tsushima Director’s cut var, men samtidig så er prisen lavere.
Alt i alt, så er Director’s cut en merkbart bedre versjon av originalspillet – og mer kan man vel ikke be om.