Grenseløs skyteglede og samlemani

Spillserien som tar seg selv utrolig lite høytidelig kan kategoriseres som skytende rollespill satt i et Mad Max-aktig science fiction univers. Borderlands er perfekt egnet for 1-4 player co-op, satt i en åpen verden der spillerne selv velger hvilke oppdrag de har lyst til å gjøre, og i hvilken rekkefølge. Serien er kanskje mest kjent for sin karakteristiske tegneserieaktige stil, humoristiske tone og ikke minst: utallige interessante våpen. Har du genetikken anlagt for å kunne bli en ekstrem samler? Glad i vitser med preg av innuendo? Tankeløs massakrering av alt som beveger seg? Da er dette en serie for deg.

Tilbake til Pandora

Historien i Borderlands 3 er den samme som den alltid har vært i serien. Nok en gang spiller du som en av fire «vault-hunters», eventyrere/leiesoldater på jakt etter hvelv fulle av skatter. For å finne disse hvelvene må du skyte deg gjennom en hærskare med banditter og skapninger i ødemarken på planeten Pandora, samt drepe en og annen boss. Etter samme oppskrift returnerer vi nok en gang en gang til Pandora i Borderlands 3, og også denne gangen med fire nye eventyrere å velge imellom. Det som derimot skiller nyutgivelsen fra forfølgerne er at det nå er mulig å reise mellom ulike planeter i dette universet. Dette åpner opp for nye typer landskap, nye karakterer, og aller viktigst: nye fiender.

Sterk historie med “meme-sertifiserte” antagonister

De aller viktigste av de nye fiendene er de to antagonistene i historien, tvillingparet Troy og Tyreene Calypso som besitter mystiske magiske krefter. Det er derimot ikke bare de magiske kreftene som har gått disse søsknene til hodet, deres stormannsgalskap skyldes også deres drøssevis av følgere på livestreamene de avholder. Duoen som fremstår som en parodi på dagens youtubere og streamere kommer blant annet med linjer som: «Remember to like, follow and obey».

Til tider fungerer humoren godt, men andre steder føles den tvunget og treffer ikke i det hele tatt. Søsknene, med sin væremåte som minner mye om den til et bortskjemt barn som ikke får viljen sin, fungerer stort sett som troverdige antagonister, men de oppleves litt for karikerte. Sammenlignet med den suverene antagonisten i Borderlands 2, «Handsome Jack», blir dette forsøket som å hoppe etter Wirkola og de får det ikke helt til. Utover mangelen av dybde i antagonistene er historien sterk. Den er dramatisk, variert og spennende. Historien gjør en god jobb med å introdusere deg til de forskjellige planetene og områdene som du senere kan utforske videre, og fletter inn både nye og gamle karakterer fra universet.

Plyndring og slakt i all sin prakt

Det skal sies at historien aldri har vært det viktigste i Borderlandsspillene. Hovedfokuset har alltid vært på selve spillopplevelsen, en ellevill skyteballade der du er i evig jakt på legendariske våpen og utstyr som er bittelitt bedre enn det forrige du brukte. Her har Gearbox virkelig truffet blink, og pølsa har ikke bare én rosin, den er stappfull.

En rekke livskvalitetsoppgraderinger har blitt lagt inn som å kunne skli langs bakken og klatre opp kanter. Inventarmenyen har blitt oppgradert så den kan manøvreres mer effektivt og de har gjort det lettere å teleportere seg kjapt mellom ulike lokasjoner. Dette bidrar til en mye mer sømløs spillopplevelse enn vi har sett i de tidligere utgivelsene.

Våpenlydene, rekyl og munningsild har blitt oppdatert til en skarpere og mer moderne håndteringsfølelse. I motsetning til følelsen i de tidligere spillene der det kjennes som å løpe rundt med en glorifsert vannpistol føles våpnene realistiske, selv når de skyter laserstråler. Den nye våpenhåndteringen øker skytegleden, og passer perfekt kombinert med den nye funksjonen alternativ skytemodus de har lagt til på flere våpen, der du eksempelvis kan endre mellom normale skudd og varmesøkende missiler.

Borderlandsserien er kjent for sitt våpensystem der de bruker prosedurale algoritmer for å generere en haug med ulike variasjoner av alle typer våpen – I Borderlands 3 har de overgått seg selv, og hver enkel del av våpenet som kolbe, løp, sikte og effekt er en del av denne tilfeldige genererte algoritmen. Dette resulterer i våpen som gjør alt fra A til Å, som å skyte hamburgere, bli kastet og returnere til deg som en boomerang når du lader og min personlige favoritt: et våpen som løper etter fienden og roper fornærmelser.

Vakkert og stemningsfullt, når det kjører ordentlig

Visuelt har det ikke vært noen store gjennombrudd siden Borderlands 2, men det visuelle uttrykket er blitt mer velpolert og detaljert. Spillet både ser og høres bra ut, og til å være i tegneserieaktig stil er grafikken overraskende lekker og livaktig. Bruken av cell-shading gjør at datagrafikken ser nærmest håndtegnet ut, og selv om stilen kanskje ikke passer alles smak, så passer den godt til den corny og lite subtile humoren i spillet.

Det desidert svakeste aspektet ved Borderlands 3 er hvor dårlig det kjører, spillet virker lite optimalisert og selv på en datamaskin designet for spill i det høyere sjiktet opplevde jeg problemer med bildefrekvens og generell stabilitet. Samme type problemer har blitt rapportert fra spillere på xbox one og playstation 4. Disse utfordringene gjør det vanskeligere å leve seg inn i spillet, og når du endelig har «mistet deg selv» inn i Borderlandsuniverset blir du raskt dratt ut av at spillet krasjer – eller at en vits treffer så dårlig at du er nødt til å ta av deg øretelefonene for å ta ett minutts stillhet.

Konklusjon

Det er lite som er revolusjonerende med Borderlands 3, det er stort sett som forventet av Gearbox. En raffinert og velpolert utgave i samme kjente stilen. Til tross for utfordringene i å få spillet til å kjøre godt og humoren som oppleves mer halvhjertet enn i de tidligere utgivelsene, er spillet slående vakkert, spennende og underholdende. I en konstant jakt på dopaminrusen fra å tilegne seg legendariske våpen kan du lene deg tilbake i sofaen med fingeren godt plantet på avtrekkerknappen og plaffe løs av hjertens lyst. Borderlands 3 kan best sammenlignes med favorittsnacksen din: du vet veldig godt hva du går til og du har smakt det før, men du er fortsatt villig til å oppleve det igjen og igjen – og det med glede.