Kinosyndromet Bergen kinos egen årlige filmfestival ‘Bergen Ser’ tok vår lille regnby med full storm nå i vinter. Mye forskjellig ble vist, kanskje fikk du ikke sett alt, eller kanskje gikk du helt glipp av festivalen? Frykt ikke, de fleste filmene kommer nemlig snart på kino og vi i Kinosyndromet har laget en liten guide.
Cold Storage – Terningkast 1
Adam: Det var nesten litt forfriskene å se en så ufattelig dårlig film som bare kan beskrives som ren søppel. Filmen handler om noen stakkars arbeidere på minstelønn som skal kjempe mot zombier(?) og stoppe en sopp fra å spre seg og ødelegge verden. Cold Storage prøver å være både morsom, skummel og spennende, og bommer på absolutt alt. Historien er syltynn, dialogen er elendig skrevet, og spesialeffektene er patetiske. Karismaen til Joe Keery, som vanligvis er sjarmerende, er fullstendig ikke-eksisterende her. I tillegg har vi en skuespillerprestasjon fra Liam Neeson som jeg vil påstå er direkte pinlig. Kanskje er det på tide for ham å pensjonere seg fra action-roller? Jeg forventet hjernedød underholdning, men fikk bare en slitsom og kjedelig opplevelse. Styr unna for enhver pris!
Ute på kino nå.
Hamnet – Terningkast 5
Samuel: Chloe Zhao tar oss tilbake til den engelske renessansen og gir oss et innblikk i en personlig tragedie som berørte Agnes og William Shakespeare’s liv og forestiller seg hvordan denne perioden av deres liv kanskje påvirket deres forhold og gjennomtrengte seg i Williams mest kjente verk, Hamlet. Jeg tror jeg aldri har hørt så mye snufsing i en kinosal før. Jeg gråt selv flere ganger. Det er ofte jeg føler meg litt manipulert av filmer. Om man vil vekke en emosjonell reaksjon hos seerne, så spiller man gjerne litt trist fiolin over noe med en iboende verdi av tristhet som død. Men om det kun er musikken eller handlingen som løfter den hjerteskjærende tonen i scenen, så kan det føles litt billig. Grunnen til at jeg tar dette opp er fordi denne filmen står som et prakteksempel på en film som lar det viktigste snakke høyest først, for å skape denne stemningen. Ja, den har trist musikk og en veldig tragisk handling som kjerne, men det som tar den over målstreken til noe mer fullbragt er regiet, kamera og ikke minst skuespillet. Chloe Zhao forstår virkelig verdien av å gi ting pusterom slik at det får fylle filmens atmosfære fullt og ærlig. Det skapes en slags tekstur som gjør den virkelig og nær. Den tar seg tid og gir rom for noe av det mest medrivende skuespillet jeg har sett på lenge. Jessie Buckley spesielt er helt utrolig – de små detaljene hun bringer frem i ordene, håndbevegelsene, øynene og bare hvordan hun bruker kroppen sin i skuespillet, skaper uten tvil en av de mest fremragende prestasjonene på kinolerretet i nylig tid. Dette er en rå og rik film som jeg nok kommer til å tenke på i lang tid fremover.
Premieredato 27. februar
I Swear – Terningkast 5 fra begge
Adam: Jeg kommer aldri til å få nok av filmer som gir meg en skikkelig godfølelse. I Swear er en sterk, nydelig, og ikke minst viktig film som fokuserer på bevisstheten rundt tourettes syndrom. Gjennom kruttsterkt skuespill, spesielt fra Robert Aramayo, fortelles det en utrolig flott historie som er vanskelig å ikke bli rørt av. Dette er en type film som jeg lett kunne anbefalt til hvem som helst, og jeg håper at den får masse oppmerksomhet. Jeg lo høyt flere ganger, og fikk en klump i halsen og en tåre i øyekroken til tider. Denne må sees!
Brage: Her koste jeg meg ordentlig i salen; dette var en kinoopplevelse jeg har savnet. I Swear er en dramatisering av en sann, og ordentlig fin, historie om en ydmyk britisk gutt som vokser opp med tourettes, og de sosiale implikasjonene de kommer med. Det er også en film om sterke forhold, og hvor langt en person kan komme med de rette folkene i ryggen. Kombiner dette med skarp komisk timing og utrolig overbevisende og varmt skuespill fra Robert Aramayo i hovedrollen, så får du en film som skaper god stemning i hele salen. Det føltes virkelig som alle i rommet så filmen sammen, heller enn den isolerte følelsen kino ofte ellers kan ha.
Det er verdt å nevne at jeg føler ikke dette er en film for folk med tourettes; humoristiske tics i filmen vil gjerne utløse ekte tics hos seere med tourettes, og denne humoren er nok mer gøy for oss andre som ikke lever med det. I tillegg går filmen lite inn på mindre belyste temaer, som for eksempel fysiske slitasjeskader tics kan påføre kroppen. Når det er sagt mener jeg ikke dette er et problem; filmen vet godt at den prøver å ta for seg de sosiale implikasjonene av tourettes, og forklare denne opplevelsen til seere, og det gjør den bra. Alle tomler opp fra meg :)
Premieredato 6. mars
The Testament of Ann Lee – Terningkast 6 og 3
Samuel: Denne filmen er noe av det mest maleriske jeg noen gang har sett. Fullt av utrolig vakre kostymer, scenekomposisjoner rett ut av maleriene til Vilhelm Hammershøi og fargegradering som er en ren allusjon til barokkens fargetoner; man kan nesten føle teksturen av malingsstrøkene og se gjenskinnet av lakken. Hovedpersonen Ann Lee, er en religiøs leder på 1700-tallet som ledet den karismatiske og danseglade sekten innen kristendommen kalt Shakerene. Gjennom det visuelle, musikken og ikke minst skuespillet gjør den en utmerket jobb på å gjenskape for seeren, hva disse menneskene følte, hvorfor de valgte å vie seg inn i denne sekten og hvorfor de ble værende. Filmen kunne lett gått veien mot å være kritikk eller propaganda, men den velger heller å bare vise både godt og vondt. Det er opp til seerne å finne mening i filmen og komme frem til svarene på gåten rundt sekten. Et filmatisk portrett av ypperste kvalitet.
Astrid: Jeg synes denne var lang og repetitiv. Den gjør ikke så mye mer enn å vise at en kristen kult av såkalte “shakers” eksisterte en gang på 1700-tallet. Etter nesten to og en halv time har jeg ikke fått noe dypere innsikt i hvorfor de holdt på som de holdt på og hva som drev dem inn i denne kulten. Manuset og framdriften var altså litt som å lese en Wikipedia-side: “Først skjedde dette, så skjedde dette”. Når det er sagt så den utrolig bra ut. Hver shot var som et maleri på et lerret, og hver scene hvor de hadde kollektive spasmer var koreografert som en vakker, moderne dans. Det var alltid noe fint eller spennende å hvile blikket på, men jeg satt ikke igjen med så mye mer.
Premieredato 13. mars
No Other Choice – terningkast 4 og 5
Adam: Denne traff meg ikke så hardt som jeg hadde håpet. Jeg hadde hørt på forhånd at dette var en fantastisk film som virkelig skulle ha fått mer oppmerksomhet rundt Oscar-utdelingen. Der må jeg nok si meg litt uenig. Utenom veldig kreativt bruk av kamera og klipping, er det lite som engasjerer meg her. Jeg må si at jeg ikke er særlig godt kjent med Park Chan-wook, utenom at jeg har sett Oldboy, som for øvrig heller ikke levde opp til forventningene mine. Jeg ser hva han prøver å si med denne filmen (tror jeg), og kan absolutt se hvorfor den er så godt likt. For min del bruker historien litt for lang tid på å komme skikkelig i gang, som fører til at totalopplevelsen føles litt langtrukken. Første halvdel ender opp med å være litt kaotisk og rotete, men den finner bedre fotfeste i andre halvdel. Det er fortsatt mange kvaliteter til stede, og jeg vil likevel mene at den er verdt å se. Jeg ville bare vært forsiktig med å gå inn med for høye forhåpninger.
Astrid: Ikke Park Chan-Wooks beste. Heller ikke den beste sør-koreanske filmen om klasse, kapitalisme og kampen om en levelig jobb. Allikevel: Jeg var underholdt gjennom hele spilletiden. Scenene ruller forbi i et radig tempo, og det er kvalitet i alle ledd. Den treffer kanskje litt ekstra godt for de av oss som er på jobbsøken. Gøy og mørkt.
Premieredato 13. mars
Kortfilmmiks – bidrag til Bergen Ser, og Bakom-filmer – Terningkast 6 til selve hendelsen, om det går an å si
Brage: Mitt favorittøyeblikk fra festivalen var lørdag formiddag, da Bergen Ser presenterte en samling kortfilmer av uavhengige filmskapere i Bergen. Her gikk jeg inn uten forventninger, og ante virkelig ikke hva jeg gikk til. Det jeg ble møtt med var en utrolig sammenpakket mengde talent og lidenskap, og den mest inspirerende timen med film jeg har sett på lenge.
Hendelsen åpnet med en liten konkurranse, hvor Bergen Ser hadde åpnet for bidrag i form av kortfilmer under 3 minutter, fra akkurat hvem som helst, og skulle kåre den beste filmen av disse. Her så vi 9 vidt forskjellige små filmer, enkelte med veldig mye skjel, og det motiverte veldig å se hvor lett det egentlig kan være å få filmen sin vist; både som enkeltperson og gruppe, hvem som helst kan lage film.
Etter kåringen av en vinner gikk vi videre til kortfilmer av BAKOM, en gratis møteplass i Bergen for unge i Bergen som vil lage film. Disse kjente jeg ikke til på forhånd, og jeg er kjempeglad for at jeg gjør det nå. Det virker som et nydelig tilbud; BAKOM tilbyr rammene, i form av blant annet enkel organisering av møter, og utlån av utstyr, og deretter tar medlemmer over og lager film til fantasiens grenser. Blant filmene vist her var det en helt forbløffelde mengde kreativ visjon, og en enorm blanding av følelser og inntrykk. Jeg elsket å se hvor bra gjennomført, men også hvor vidt forskjellige prosjekter gruppene i BAKOM lagde! Det virket virkelig som at her er det noe for alle. Jeg er rett og slett utrolig inspirert, og tenker mye på å prøve å bli med i BAKOM selv. En stor takk til Bergen Ser, som velger å fremheve disse gruppene og filmskaperene. Dette var en veldig sterk forfrisking av min kjærlighet for film.
