Hvorfor Phantom Thread (2017) er min favorittfilm

En kjærlighetshistorie om en engelsk skredder på 50-tallet er min favorittfilm gjennom tidene. La meg prøve å forklare hvorfor.

Phantom Thread er en to timer lang spillefilm regissert av Paul Thomas Anderson (Boogie Nights, There Will be Blood, The Master). Han er min personlige favorittregissør, og jeg syns så og si alt han har laget er gull verdt. I en filmografi bestående av langt mer kjente og bombastiske filmer er det hans nest nyeste som er min desiderte favoritt.

Phantom Thread er en vanskelig film å selge til folk. Bare et raskt blikk på plakaten og det faktum at det er en kjærlighetshistorie om en engelsk skredder gjør at mange avviser den som et stivt og pretensiøst kostymedrama om forbudt kjærlighet som bestemor sikkert hadde likt.

Et personlig mål med denne teksten er å prøve mitt beste å forklare hvorfor denne filmen betyr så mye for meg. Hvordan den er så mye mer original, morsom og pervers enn plakaten selger den som. Kanskje denne uttømmingen til og med får meg til å endelig slutte å bable om den til folk i sørpefylla. Det hadde vært noe.

Woodcock og vennene hans

Mer enn kanskje noe annet element i filmen, er det nok karakterene som gjør den til så mye mer enn et standard kostymedrama. Filmens tre hovedkarakterer bryter med stereotypiene forbundet med sjangeren på uventede måter, og gjør filmen forfriskende unik i samme slengen. Disse tre karakterene er nemlig like originale og elskverdige som de er totalt fucka i hodet.

Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis, i sin siste filmrolle) er en kjoledesigner som får oppdrag fra hele Europas overklasse, sett på som et geni i sitt felt. Han bor i London med sin søster Cyril (Leslie Manville), og vi får innblikk i den romantiske situasjonen hans, som tilsynelatende består av en evig karusell av samboere som han forelsker seg håpløst i, men deretter blir lei av. Vi får se hvor tett livet hans er bundet til sin søster når hun oppfordrer ham til å endelig gjøre det slutt med sin nåværende kjæreste, og tilbyr til og med å gjennomføre bruddet for ham.

Woodcock er mildt sagt en eksentrisk skrue, og generelt sett oppfører han seg som en forvokst drittunge mye av tiden. Han har en utømmelig appetitt, alt skal skje på hans premisser, og han savner mammaen sin urovekkende mye for en mann i midten av femtiåra. Mens han surmuler over sitt siste brudd, drar Reynolds ut på landet. Der møter han servitrisen Alma (Vicky Krieps), en øst-europeisk flyktning fra andre verdenskrig. De faller for hverandre nesten umiddelbart, og hun flytter inn hos ham nesten med en gang.

Ved første øyekast later Alma til å være en skjør liten sak som kun eksisterer for å være perfekt for typen sin, men hun viser seg å være så mye mer, og har blitt en av mine personlige favorittkarakterer gjennom tidene. Hun er lavmælt og grei, men kan samtidig ødelegge deg om hun føler for det. Hun vet hva hun vil ha, og hun er ikke redd for å be om det. Hun er full av kjærlighet, men er ofte helt håpløst smålig.

Mer enn noe elsker Alma oppmerksomhet. Hun elsker å føle seg elsket og skammer seg ikke over det et sekund. Hun elsker når Reynolds kler henne i vakre kjoler og sluker henne hel med blikket sitt, og hun elsker å dulle med ham når han er sengeliggende med man-flu, fordi da ser han så kjærlig på henne.

I nesten alle andre historier blir et sånt behov for oppmerksomhet og validering sett på som et skurketrekk, om det er snakk om Gaston i Skjønnheten og udyret eller Regina George i Mean Girls. Men Alma er ingen skurk. Hun er bare håpløst forelsket i en utrolig merkelig mann. Og villig til å gjøre hva som helst for å redde forholdet deres når han uunngåelig begynner å miste interessen.

Eventyrlig universell

Til tross for hvor eksentriske hovedkarakterene viser seg å være, er grunnfortellingen i filmen tidløs. Enkelt fortalt handler den tross alt om en mann som blir forelsket i en kvinne, og som bestemmer seg for å dele livet sitt med henne. I første akt blir vi servert en nydelig kjærlighetshistorie, som varmt og intimt skildrer magien i forelskelse – de første ukene man er sammen med noen og alt føles perfekt.

Men så: der andre romantiske komedier og kostymedrama ville introdusert antagonister, trekantdrama, onde institusjoner eller sykdom for å forkludre kjærligheten til hovedkarakterene, velger filmen enkelt nok å holde seg nesten eksklusivt til sine tre hovedkarakterer.

Phantom Thread velger å etterfølge forelskelsens magi med samboerskapets grusomheter: Hvor grusomt vanskelig det kan være å dele livet sitt med en person man elsker, uten å helt vite hvorfor. Følelsen av å innse at din nye samboer smatter maten sin og skraper skjeen langs tennene mens hun spiser. Å lære at honeymoon-fasen ikke varer evig, og at forelskelse kommer og går i bølger som ikke alltid er synkrone med hverandre.

Til tider føles det som vi ser et klassisk Ibsen-stykke, hvor følelsen av å være kvalt i sitt eget hjem, og de små maktspillene man deltar i under et forhold står sentralt. Filmens setting, Londons overklasse under etterkrigstiden, er med på å bygge oppunder tematikk som klasseskiller og rasisme, men dette forblir i all hovedsak i bakgrunnen, med karakterene alltid i fokus.

Etterhvert som historien blir mer og mer underlig og dyster, endrer også filmens uttrykk seg. Noen ganger føles den tilbakeholdt og klassisk, men ofte forvandler den seg til en slags eventyrlig spøkelseshistorie om savn, smålighet og dysfunksjonell harmoni. Hint av magiske forbannelser, overnaturlige syner og mystiske skoger fulle av underlig sopp glir sømløst inn i fortellingen, og bidrar til filmens unike og fengslende stemning.

Hvert sekund et maleri

Rent filmteknisk er Phantom Thread sannsynligvis den vakreste filmen jeg har opplevd. Paul Thomas Anderson valgte for første gang å ikke leie inn en cinematograf, og heller jobbe direkte med crewet sitt med å skape filmens visuelle uttrykk. Dette er mildt sagt uvanlig i Hollywood, men sluttproduktet taler for seg selv. I en filmografi som allerede er stappfull av vakre bilder og lange tagninger, tror jeg Phantom Thread tar kaka. Røykfull, diffus og tålmodig 70mm-filming minner om tidløse filmer som Rear Window og Barry Lyndon, samtidig som den har et preg som føles helt eget.

For musikken samarbeidet Anderson med Radiohead-geniet Jonny Greenwood for fjerde gang, og resultatet er ren musikalsk glede. En forsiktig pianomelodi utvikler seg varsomt til et fullt strykeorkester, og det samme temaet blir brukt om igjen og om igjen, omstrukturert til å passe enhver stemning. Om scenen er flørtete og komisk eller ren terror spiller ingen rolle for Greenwood, som fyller lydbildet med fantastisk musikk uansett.

Disse to elementene, det visuelle og det musikalske, kombinert med filmens endeløse fascinasjon for vakre mennesker i enda vakrere kjoler er med på å skape intet mindre enn en enestående skjønn filmopplevelse. Den føles perfekt satt sammen, som en ømfintlig konstruert, uimotståelig liten kake fra et fransk bakeri.

Denne skjønnheten blir dog nesten et slags skalkeskjul for filmens egentlige intensjoner. For når det vakre slår sprekker og det blir trøbbel i paradis, innser man at filmen ikke er stiv og posh i det hele tatt, men et lekent og perverst lite eventyr om to raringer som er både grusomme og perfekte for hverandre på én og samme tid.

“Men hvorfor denne?“

For å runde av må dessverre katta ut av sekken: Ikke alle kommer til å elske denne filmen, eller i det hele tatt begripe hvorfor jeg liker den så mye som jeg gjør. Denne analysen har vært en øvelse i å forklare for meg selv hvorfor akkurat dette er favorittfilmen min, hvorfor akkurat denne har bodd gratis i hodet mitt i årevis. Hvorfor jeg bare skulle se de første ti sekundene her om dagen, og endte opp med å se hele ferdig for n-te gang, midt på svarte natta. Hvorfor jeg fortsatt føler jeg kunne sett den ukentlig på ubestemt tid, og aldri gått lei.

For hver gang jeg ser Phantom Thread, føler jeg at jeg plukker opp nye lag i historien. De morsomme scenene blir enda morsommere og de følelsesladde øyeblikkene treffer meg bare hardere og hardere, men første gang jeg så filmen var ikke opplevelsen slik i det hele tatt. Jeg visste umiddelbart at jeg hadde sett noe solid og unikt, men jeg kan ikke si det var fullkommen kjærlighet ved første titt. Mange jeg kjenner hadde samme opplevelse; at man syns den var ålreit og interessant ved første møte, men at den krystalliserte seg til noe helt suverent når man tok et gjensyn med den senere.

Det andre formålet til denne teksten er dermed å prøve å forberede nykommere på hva man kan forvente fra Phantom Thread, slik at jeg slipper å være så irriterende at jeg må ty til det klassiske pretensiøs jævel-kortet – «jo, du må bare se den igjen, du skjønte sikkert ikke alt som skjedde». For Phantom Thread er ikke egentlig en vanskelig film å forstå. Plottet er i bunn og grunn rett frem, men måten den er fortalt på, samt historiens uventede vendinger, gjør at den kan føles merkelig fremmed ved første møte.

Til syvende og sist handler det vel om å fange filmens puls. Å finne stemningen under overflaten, å omfavne Woodcock og Alma som dem de er, og å fordype seg selv i filmens unike lille univers. Om du viber med filmen bare halvparten så mye som jeg gjør, kan jeg garantere en filmopplevelse du aldri kommer til å glemme.