Marmor Er Din Venn Det tredje tilskuddet av Norges svar på Fast & Furious går på norske kinoer. I Børning 3 drar den velkjente gjengen, spilt av en enda mer velkjent bukett av norske skuespillere, til Tyskland. Og det er ikke for å drive dank, nei, tvert imot, de skal kjøre om kapp. Hva skal de kjøre for? Kjærligheten, ikke heder og ære, og det er noe vi i Marmor er din venn redaksjonen setter utrolig stor pris på. Av denne og flere grunner bestemte vi oss for å ta turen en regnfull høstdag ned til Bergen Kino for å se Børning 3. Vi ble ikke skuffet, og vi la merke til en rekke ting de store mediene ikke la merke til, eller som de ikke VIL legge merke til.
Roy Gundersen er hovedperson i samtlige filmer. Han er spilt av Anders Baasmo Christensen, som for en historiestudent er mest kjent for å ha spilt Olav den femte, som på folkemunne ble kalt folkekongen. Roy (Folkekongen) Gundersen tar denne gangen med seg lillegul, altså hans Ford Mustang til Tyskland. Her ser vi en tydelig forskjell fra de to første filmene. Målet i bilracet i den første filmen var Nordkapp. I den andre filmen var målet Murmansk (verdens største by nord for polarsirkelen, og hjem til Russlands nest største statue, «Aljosja» som er et minnesmerke fra annen verdenskrig). Veien i film nummer tre går til Tyskland. Altså sørover, her bemerker vi en viss retning norsk film har tatt den siste tiden som vi har kvaler med. I 2019 kom filmen Amundsen ut, en film om Roald Amundsen, som altså var polarforsker og første mann på sydpolen. Det kom ingen film om Fridtjof Nansen, som er mest kjent for sine eventyr i Nord. Børning som tidligere var en filmserie kjent for sine reiser nordover, har nå valgt å ta en helomvending. Besynderlig. Høyst faktisk.
Er det en tendens i norsk film og kulturliv generelt at vi velger å se mer sørover? Har vi blitt for fine for nord? Er vi blitt mer inspirert av det kontinentale sør? Bare en tanke. Løsningen på våre kvaler kunne jo for eksempel vært å legge målet for racerkjøringen til Nord-Polen. Gdansk for eksempel, da hadde filmskaperne gitt en homage til både sør og nord, Amundsen og Nansen, og med det ikke tråkket på noen tær, i alle fall ikke våre. Vi savner at det er generelt lite polfarer referanser i Børning filmene, og å ha en viss kobling mellom Roy (Folkekongen) Gundersen og Roald Amundsen, eller Nybakken og Fridtjof Nansen tror vi filmen hadde sett seg tjent med. Likevel, når vi kommer inn på denne avsporingen bemerker vi hvor lite realistisk det er med et Børning-Polfarer cinematic universe, så det får bli med drømmen. Men poenget står, hvorfor alltid dra sørover?
Roy Gundersen er en interessant karakter, ikke bare på lerret, men også på antall potensielle lag denne karakteren har. At manusforfatter Christopher Grøndahl er en stor fan av Fjodor Dostojevskij og russiske forfattere generelt er det liten til ingen tvil om. Gundersen er på mange måter et moderne norsk svar på Rodion Raskolnikov, hovedpersonen i verket «Forbrytelse og straff». Ved starten av filmen har Roy Gundersen og hans kompanjonger førbryllypsfest ettersom Gundersen skal gifte seg i morgen. Det er god stemning og Roy aner fred og ingen fare, helt til en mystisk tysk fräulein dukker opp. Folkekongen er sterkt beruset, og denne tyske damen spør om å få et kyss. Roy kysser henne, i den troen om at dette ikke kommer til å få store konsekvenser, det er jo bare på gøy!
Det er her parallellene til Raskolnikov kommer tydelig frem. Raskolnikov er en fattig tidligere student som vandrer St. Petersburgs gater på randen til galskap. I hans søkelys befinner det seg en gammel pantelånererske, hun er et forferdelig menneske, med penger og Raskolnikov bestemmer seg for å drepe henne og bruke alle midlene hennes selv, på bedre ting. Det Roy Gundersen og Raskolnikov begge fort innser, det er at konsekvenser har handlinger. Feil, rettet, handlinger har konsekvenser. Roys uskyldige kyss med den tyske damen viser seg å være en del av hennes plan for å hindre han i å gifte seg med sin forlovende Sylvia. Hun er nemlig eksen hennes, og fast innstilt på å hindre Sylvia i å gifte seg med denne våghalsen av en racerbilsjåfør Roy. Ting skjer, og konsekvensen er at Gundersen og hans følge må dra til Tyskland, nærmere bestemt Nürburgring for å kjøre om kapp for kjærligheten, og Sylvias hjerte. Konsekvensen av mordet Raskolnikov begår på den gamle forferdelige pantelånerersken er at han blir preget av et stort tungsinn. Han spiser og drikker nærmest ikke, og nærmer seg galskap i enda større grad enn det han tidligere var. Konsekvensene av hans handling går helt imot hans forutsette ide. Akkurat som Gundersen, som trodde at det lettsindige kysset bare var på gøy. Så feil kan man altså ta. Klart det er ulikheter også, Roy Gundersen er en samtidens råner som bor på Østlandet i Norge. Raskolnikov er en tidligere student i St. Petersburg som levde under 1800-tallets Russland, dette er bare en av mange forskjeller, men forskjellene er altså så påfallende at det nesten kan virke tilgjort. Dette styrker vår tolkning faktisk.
Nå sitter du kanskje og tenker: «Må jeg lese Dostojevskij for å henge med på Børning 3?». Svaret er nok nei der. For filmen inneholder godbiter selv for de ikke har lest forbrytelse og straff. Vi har allerede så vidt vært innpå buketten av norske skuespillere. Farfar aktuelle Sven Nordin briljerer i rollen som Doffen. Otto Jespersen, tidligere motkultur gått kommers leverer som alltid når han spiller Nybakken. «Tidligere motkultur gått kommers» er i de fleste sammenhenger negativt, det er det ikke her, Otto Jespersen kan ikke gjøre noe galt. Og vi innså vel ikke hvor mye vi savnet Wenche Myhre i rampelyset før hun dukket opp i denne filmen, et nydelig gjensyn! Die Wenche! Pål Tøien, bedre kjent under artistnavnet Onklp gjør en aldri så liten cameo som vitne til en påkjøring. Mannen har altså blitt skuespiller, det må man jo bare respektere, styggen på ryggen er vekke.
Noen øyeblikk som gjorde inntrykk på redaksjonen: Henrik Mestad sin karakter kjører buss på en formel 1 bane (Bør nevnes at redaksjonen har en hypotese om at boken Mestad sin karakter har på nattbordet for tiden er Fyrsten av Machiavelli). Helt elleville actionscener som blant andre involverer bro og båt (Tøyen Holding, 2020). Og selvfølgelig Doffen og Nybakken som bærer et lik på en restaurant for å ditche regningen, men det er bare noen få av en haug fantastiske øyeblikk.
Ironisk distanse er et nøkkelord når det gjelder denne filmen. Har du like mye ironisk distanse til filmen som redaksjonen hadde, kommer du nok til å like den like godt som oss. Vi gir den nemlig terningkast seks, ironisk, selvfølgelig.