Djevelen vil gråte!

Smoking Sexy Style!

Devil May Cry 5 er ikke så overraskende det femte spillet i serien. En serie som sammen med det originale God of War var med på å definere sjangeren som er “spectacle fighter”. Det vil si at man skal drepe fiendene sine på en spektakulær måte gjennom storslått action. Dmc bringer virkelig det spektakulære inn i bildet her der meningen er ikke bare å drepe alt av demoner og udyr som spillet spytter mot deg, men også gjøre det på den stiligste måten du kan tenke deg. Dmc har nemlig et stil meter som går fra D-dismal til SSS-smoking sexy style. Høres enkelt nok ut, men dmc 5 gjør noe lurt i sitt gameplay. Det er så og si tre helt forskjellige spill i én pakke.

Etablert, men enkelt å følge

Historien begynner på en storslått måte som kan minnes om slutten i et tradisjonelt spill. Trioen som er Dante, Nero og den mystiske V befinner seg i en kamp mot demonkongen som ender med å tape spektakulært. Demoner har invadert verden og holder til stede i et digert demonisk tre som sprer røttene sine i alle retninger. Narrativet er ikke alltid formidlet lineært og tar i bruk en rekke tilbakeblikk for å formidle motivasjonene til våre hovedkarakterer. Historien lett å følge for nye i serien, samtidig som veteraner får hints og gamle kjenninger på besøk. Dette er ikke en fortelling som tar seg selv seriøst og til tider er det nesten komisk å se en så cheesy fortelling bli formidlet i et spill med et klart høyt budsjett.

Nero – Demongrunderen

Først har vi den demondrepende grunderen Nero. Så grønn at han pisser gress ville Dante sagt, men det er fortsatt et par hundre demondrap på hans belte. Nero er utrustet med en diger revolver og et enda større sverd. Det som derimot gjør Nero unik er hans ufrivillige amputasjon og de mekaniske armene som er til stede for å kompensere for dette. Hos den sjarmerende våpensmeden, Nico, kan man kjøpe seg en rekke oppgraderinger. Nero har derimot også tilgang på en rekke armer med ulike egenskaper. Hver arm vil endre kampstilen og angrepene til ulik grad. Nero kan her skyte ut raketter, trekke fiendene til seg over avstander eller bruke armen som en demondrepende blender. Det er ufattelig mye å velge mellom her og hver av armene har ét unikt super-angrep som kan drepe dine fiender på kreative måter.

“V” – Demonhviskeren

“V” er kanskje den mest uortodokse demondreper i gjengen. For V utfører ikke massakreringen av demoner helt aleine. Han har med seg tre demoniske venner som gjør sitt beste for å kompensere for V sine fysiske mangler. Dette er en snakkesalig ravn, en panter og et digert monster som kun dukker opp når du bruker ditt superangrep. Dette blir en helt annen opplevelse enn oppdragene til Nero og Dante. Nå handler det om å ha mer kontroll på fiendene. V tåler ikke like mye som sine “brødre” så han må være svært forsiktig hvor han befinner seg og hvilke demoner som skal gjøre hva. Når demonene har gjort sin ting, tar V sats bort til sine nesten døde fiender og fullfører jobben.

Dante – Swiss Army Knife

Sist og ikke minst har vi Dante. Den ikoniske helten fra de eldre spillene i serien. Dante er som en lommekniv i det at han kan spilles på ufattelig mange forskjellige måter. Dante har to sett med våpen. Hovedsakelig verktøy for å drepe fiender mer personlig eller på en avstand. dette er alt fra store sverd, missilskytere, cowboy hatter eller motorsykler du deler i to for å slå dine fiender ut av denne eksistensen med. Det er latterlig mye å velge mellom her og hvert enkelt av disse demondrepende verktøyene fungerer på sin distinkte måte. Det er derimot ikke bare dette som endrer Dante sin spillestil.

Dante er den mest varierte, men også mest krevende karakteren å spille.

Den ikoniske helten har også fire forskjellige “stiler” som også endrer hvordan karakteren styres og hvordan han dreper sine fiender. Dette er fire stiler som spesialiserer seg på å bevege seg smidig, bruke skytevåpen, briljere med sverd eller en mer defensiv stil. Alt dette bytter man smidig mellom under kamper som gjør at Dante sitt gameplay blir ekstremt givende å oppleve. Det siste kortet i ermet til Dante er muligheten til å gjøre seg om til en demon som virkelig desintegrerer alt og alle på skjermen.

Styrken kan være en svakhet

Gameplayet i DMC 5 er variert og givende. Det er enkelt å lære seg, men virkelig vanskelig å mestre. Jeg tviler på at noen har problemer med å fullføre dette spillet på normal vanskelighetsgrad. Det som derimot er krevende er å fullføre nivåene på høyeste rating. Dmc 5 gir poeng for variert spillestil. V er definitivt den enkleste å spille som. Det var her jeg fikk Smoking Sexy Style flest ganger. Nero følger opp etter dette med Dante på toppen. Dette viser at jo flere valg du har i karakter, desto vanskeligere blir spillet. Jeg vil si at DMC 5 blir kjekkere jo flinkere du som spiller blir. Dette er en positiv ting som motiverer å spille gjennom flere ganger, men det kan også være noe negativt. For om du ikke klarer kampmekanismene og får lav rank i det du gjør, så er opplevelsen ikke noe særlig givende. Det er heldigvis en “auto” mode som gjør komboene lettere å utføre.

Lett å lære, vanskelig å mestre

Devil May Cry 5 kjører på samme grafikkmotor som Resident Evil 2(2019). Det vil si at det kjører og ser fantastisk ut. Det er fullt av farger og fantastisk design på både fiender og helter. Gameplay er konge, men DMC er også et kunstverk av et spill.

Alle kan spille Devil May Cry 5, men ikke alle kan nyte det. Din erfaring er kun basert på din mestring av kampsystemet. Til tross for dette så kan spillet anbefales. Det er en opplevelse som motiverer spilleren til å spille samme sekvens flere ganger. Prøv deg ut og til slutt vil du være en hardbarka demonjeger i en tittel som respekterer gamle skolen i form av mekanismer, men som fortsatt er sterkt plantet i det moderne spillmarked.

Devil May Cry 5 er å finne på PC, Playstation 4 og Xbox One