Moro som du fort glemmer

Microsoft sin E3-konferanse fra fjoråret var fylt med små herlige overraskelser, men den største av alle var nok Jump Force. Et fighting-spill som setter et flertall av karakterer fra diverse manga- og animeserier opp mot hverandre i  episke kamper. En slags sandboks der du kan sette karakterer fra vidt forskjellige serier som Dragon Ball Z og Naruto mot hverandre og endelig få svar på “hva om”- argumentene du har hatt med felles fans. Nå er det i hvert fall ute, og da er spørsmålet: Er det et godt nok fighting-spill for seg selv, eller lever det på fan-service med lite fanfare?

Forglemmelig handling

Historien i spillet gir i hvert fall ikke det beste førsteinntrykket. Du blir kastet rett inn i en liten filmsekvens der skurken fra Dragon Ball, Frieza, holder på å ødelegge New York, og du blir truffet av en av strålene med dødelig effekt som Frieza skyter ut. Ja, jeg sa du, for selv om det er 40 karakterer å velge mellom i spillet er en av de første tingene du gjør i Jump Force å lage din egen karakter. Ikke at det er en stor klage, for det er mange tilpasninger du kan gjøre for å lage din egen unike karakter på plass her, men jeg kom ikke hit med forventninger om å gjøre episke anime-moves med en halvbakt versjon av mitt eget fjes. Uansett, etter dette er gjort møter du på en av de andre Dragon Ball-karakterene, Trunks, og får krefter takket være en Umbra-kube han redder deg med. Dette fører til at du blir rekruttert, og sammen med andre karakterer fra universet må du nå kjempe deg gjennom uendelige mange skurker videre. Hvis jeg høres lite entusiastisk ut, så er det fordi historien er på samme nivå.

Fancy action

Spillet gjør dermed et forbedret inntrykk når du faktisk kommer deg til kampen etter å ha kjempet deg gjennom en forvirrende hub-verden (som derimot virker veldig uferdig og aldri forteller deg hvor du skal). Spillet fungerer på et oppdragsbasert system, der hvert oppdrag er en kamp mot 3 utvalgte karakterer med enkelte mål du kan nå for ekstra priser som f.eks å ha mer enn 60% liv igjen etter slåsskampen. Alle karakterer har selvsagt sine kjente og kjære spesialangrep (som Goku’s Kamehameha), og hvis du tjener opp nok mynter kan du tilpasse din egen karakter til å ha kampstilen og angrepene til hvilken som helst karakter fra utvalget av 40.

Hvordan kampsystemet fungerer er faktisk rimelig enkelt for en nybegynner som meg å forstå og er ikke tungt kombo-basert som mange andre spill i sjangeren er, men fokuserer heller mer på timing. Når som helst det passer kan du også bytte mellom de tre karakteren du har valgt å bruke i kampen, som kan føre til interessante og kule kombinasjoner som virkelig gir deg følelsen av å være i Shonen Jump-universet. Det at det også er så enkelt for en nybegynner som meg å forstå, gjør at dybden forsvinner veldig fort. Du mangler en følelse av strategi og taktikk, og trykker heller manisk på utvalgte knapper for å komme deg ut av røffe situasjoner. Etter noen timer skjønner man at det ikke er særlig dynamisk.

Merkelig presentasjon

Kampsystemet er også stivt, og stivhet er noe som gjengir seg i hele presentasjonen til spillet. Jeg nevnte hub-verdenen tidligere, som virker totalt meningsløs og halvbakt. Eneste formålet med den er å gå til steder for å godta oppdrag og kjøpe gjenstander. Den er unødvendig stor med lite grunn, og du kan se andre spillere hvis du er online, men kan ikke kommunisere med de på noen måte. Det å kombinere alle Shonen Jump-verdenene her må også ha forvirret utviklerne, for noen av karakterene ser bare bisarre ut. Ta Luffy fra Dragon Ball som et eksempel, som har realistiske muskler og kroppsbygning, men øyne tatt rett ut fra en tegneserie. Dette gjengir seg med mange karakter, og gjør det nesten litt ukomfortabelt. Historien er også påvirket, fordi alle filmsekvensene er animert særdeles dårlig og bevegelser i både karakterer og stemmearbeid gir null logisk mening.

Konklusjon

Jump Force er moro en stund når du kun fokuserer på slåssingen, men er lett forglemmelig når du tenker på omtrent alle de andre elementene rundt spillet. Når så mange elementer rundt karakterene er forvirrende og stive, er det vanskelig å tenke at utviklerne virkelig brydde seg om kildematerialet. Det er noen kule øyeblikker her, konseptet er solid og det er mye mikset inn som gir god fan-service, men dette er virkelig ikke noe jeg ville anbefalt enten du elsker Shonen Jump-verdenene eller ikke.