musikkredaktor Du tenker kanskje at det er litt tidlig på året å arrangere en sommerfestival, men Indian Summer handler ikke om usedvanlig hete høstdager, men heller om varm veldedighet for indiske barn. Inntektene fra festivalen går uavkortet til Glocal Aid sitt arbeid for å gi skolegang til barn i India, hvor 1/6 gutter og 1/4 jenter ikke kan lese (2008-2012, UNICEF). De åtte oppblomstrende artistene som spilte på endagsfestivalen tok heller ikke betalt, og viste sin støtte ved å fylle Østre og Victoria med betalende publikum.
Abtin Tari – SOLÅ
Sofaene på Victoria er fylt opp, og nye gjester samler seg på rundt på gulvet som ungdommer rundt et bål. Og Solå er flammen.
De siste årene har den Bergensbaserte Stavangerjenta publisert hjemmesnekrede pop-låter på SoundClouden, hvor hun beskriver seg som “straight outta garageband”.
Hun fyrer opp festivalen med en drømmende synth og minimalistiske trommer underlagt en deilig og luftig R&B-gange som fra første sekund får oss til å flyte. Hun synger med sjel, og leverer veltrente og solide vokaler om tapte kamper, absurde og ironiske kjærlighetspremisser, blant annet i “Inflatable Pool” som handler om hvordan forholdet kunne ha blitt reddet bare partneren hadde kjøpt et oppblåsbart svømmebasseng. De videre pop-elementene hun bringer er fortsatt minimalistiske, for gamet til Solå er basert på sangstemmen som hun bruker til å fly oss opp i en blå himmel med, som selvflygende sommerfuglvinger klistret under armene dine. Alt du trenger er å lukke øynene.
Solveig Egeberg – MAIH
21 år gamle Martine Håland, bak artistnavnet MAIH, slapp singelen Habits i oktober i fjor og siden har det sust rykter lufta om at vi nå vitner det neste popfenomenet fra Bergen. På Østre viste MAIH en tydelig visuell og musikalsk estetikk som kanskje overbeviste enda flere. Håland har en sjelfull stemmene som hun bruker dynamisk i samspill med det instrumentale uttrykket. Låtene har et eventyrlig mørke som det også går an å danse i, en slags aggressiv melankoli som passer godt i den norske elektropop-modellen a la Emilie Nicolas, AURORA og Ary. Det som redder uttrykket fra forglemmelse etter siste låt er nok de tyngre tekstene om kjærlighet og identitet, levert av en trygg og overbevisende Håland.
Solveig Egeberg – STENERSEN
Selv om klangfylte gitarer og bittersøte melodier harmonisk ljomer rundt pop-solisten Stenersen, er det likevel de dagligdagse tekstene i poetiske farger som står i fokus. Han synger om blomster, støvler, regn og folk som forandrer seg i drømmende dus, og mellom slagene loser Stenersen publikum ned på bakkenivå igjen med sin vittige tone, før vi på nytt flyter ut på nye nostalgiske bølger. Assosiasjonene går til en blanding av John Olav Nilsen og Razika som har fått bo et par år i vestkystens bris på andre siden av Nord-Atlanteren. Uten bismak av eksos, greier Stenersen å beskrive både det umiddelbare og det evige i en urban tilværelse. Jeg gleder meg til vi blir gamle og tenker tilbake på da Stenersen satte ord på det vi følte, i en liten evighet på en lokal bar med maks kapasitet på 100 mennesker.
Solveig Egeberg – FINDING NEO
Finding Neo skapte utvilsomt god stemning på Østre med sin innbydende front av åtte glade musikere scenen. Funky neo-soul og indiejazz varmet opp publikum som etter hvert tok av bandets uanstrengte dansing til basslinjene. Bandet er i utgangspunktet heller definert som en duo, bestående av vokalist Andrea Ådland og gitarist/produsent Mathias Keilegavlen, men det gjør seg med hjelp fra gode venner som hver får skinne i solopartier som vitner om særdeles dyktige musikere selv med en gjennomsnittsalder rundt 20 år. De utgitte låtene “Bull Perfect”, “Don’t Be Nice” og “Stuck” blir godt mottatt, og jeg kunne ønske jeg kunne de like godt som den syngende gjengen på første rad. Gode muligheter til å øve seg opp til neste konsert når EP slippes 8. februar!
Abtin Tari – BIRGITTA ALIDA
Med to gitarister, en på hver side, introduserers enda en singer/songwriter til det kledelige Victoria. Sangerinnen, som tidligere har vært vokalist for Strange Hellos og Lumikide, debuterte i september 2018 som solo-artist med singelen “Something Real”. På nevnte låt serveres kveldens kuleste gitarriff ,og med sin unike låtoppbygging ble den en av mine favorittsanger fra festivalen. Birgitta Alida har bakgrunn fra jazzen og henter inspirasjon fra legender som Amy Winehouse og Kate Bush, men ikke eksklusivt, for lyden hun bringer oss har elementer fra alt fra psych-rock til indie-jazz.
Singelen er den eneste sangenhun har publisert til nå, men frykt ikke for debutalbumet hennes kommer i løpet av 2019. I mellomtiden er “Something Real” virkelig verdig å ha på repeat, hvis du trenger noe ekte å flyte på.
Abtin Tari – WONDER THE BOY
Prisen for kveldens sultneste artist går til rapperen fra Trondheim, men som egentlig mer er et barn av verden. 17 år gamle Markus Røe banket energinivået på Østre opp til taknivå, med kveldens hardeste bangers og hip-hop beats.
Kanskje mer passelig til en fullstappet nattklubb enn musikkhuset med ungt publikum som heller vil se på enn å danse, klarte Wonder the Boy likevel å vekke demonen inni oss og definitivt seg selv mens han tømmer hjertet for følelser og sinne. For til tross for å være så ung som han er, er det tydelig at Wonder både har erfart og blitt såret, og han er ikke redd for å fortelle om det. Etter en hard banger stopper han opp den ellers kontinuerlige konserten for å fortelle at neste sang handler om at han er dypt deprimert, men må fortsette å danse fordi fremtiden hans er avhengig av det. Og danse gjør han, med en energi som er umulig å ikke bli smittet av.
Solveig Egeberg – L.U:N.A
Avslappet på en barkrakk, ved siden av en sittende DJ (hennes bror, Leo Roussel), leverte L.U:N.A myk RnB med linjer av retrospektive erkjennelser, som treffer så godt at man skulle tro teksten ble ropt mot publikum. Mia Roussels er bare 19 år gammel, men utstråler allerede en trygghet i sitt musikalske uttrykk, en kvalitet mange artister bruker år på å erverve seg. Hva som gjør en unik som artist er kanskje ikke like lett å vite selv, og før hun setter i gang med siste låt spør hun publikum om å gi henne tilbakemeldinger etter konserten om låta er noe å spare på ettersom “den er så annerledes enn det eg ellers driver med”. Beaten er tyngre, raskere og nærmere dansegulvet enn de andre låtene, og Roussel synger at hun bare vil tjene no penger i refrenget. Noe annerledes er den, men så har L.U:N.A så mye å spille på at låta først og fremst er en utstrekning mot hva hun kan få til.
Abtin Tari – CHRIS ABOLADE
Artisten som ikke bare bedriver musikk, har bakgrunn som fotograf og har vært del av det kreative miljøet Broslo. Artister i samme miljø hjelper hverandre, og etter kjennskap med riktige folk får Chris lov til å prøve seg som artist, noe han yter et naturtalent til. Singelen hans “Tranquilo” ble en av de mest spilte sangene i 2018, og med god grunn. I samme stil som de fleste hip-hop/R&B artistene idag leverer han solid pop for massene, som er enkle å danse og nynne til. Lyden er stor og sentrert, og i samme regi som Arif og Unge Ferrari, urban og lett fengende. Dette er musikk du kan forvente å høre på din lokale Carlings/Urban, samt din lokale pop-nattklubb.
