musikkredaktor Selv om Norges viktigste festival for fersk musikk er over, vil vi alltid ha minnene. Fay Wildhagen og Sløtface er for viderekomne å regne, blant floraen av nye artister som spilte på by:Larm 2018; noen ekstra års sceneerfaring løftet dem opp blant høydepunktene på bransjefestivalens siste dag.
Maximillian
Denne Frank Ocean-coverlåten gav 19 år gamle Maximillian fanbase og incentiv til å produsere egen soulpop, og i samme åndedrag har han visst pådratt seg et kjekkas-syndrom som gjør vondt å være vitne til. Flankert av en behersket keyboardist og en spinnvill fyr på trommepad og perkusjon, kjærtegner han mikrofonen som om den smoothe The Weeknd-soulpopen han reproduserer krever mot å fremføre. Han fremstår som om dette er en audition for et slibrigere Fifty Shades-soundtrack, og det fremprovoserer en morbid nysgjerrighet som gjør det vanskelig å se vekk.
Heldigvis tar perkusjonisten ansvar, for med jevne mellomrom stjeler han all oppmerksomhet, når han med hele kroppen forbereder en overarms-serve gjennom cymbalen sin, for så å ende opp i knestående og bare pirke kjærtegnende borti. Avstanden mellom dette synet og lyden han faktisk produserer, sender tankene i retning denne smått legendariske trommisen:
Disse lyspunktene gjør halvtimen med intetsigende pianoballader mer utholdelig.
Maximillian synger feilfritt, og har fullstending stemmekontroll, men låtene høres ut som én eneste låtidé pakket inn i den samme tidsriktige, basstunge emballasjen. I et forsøk på å skrive tekster som treffer bredt, blir de så generelle at de ikke treffer noen, så generiske at de ikke handler om noen ting. Pseudopoesien til den unge dansken er løvtynn; under den polerte overflaten er det ingen substans i det hele tatt.
Kristian Tvedt
Les om dag 1 på by:Larm: Selmer, Yves Tumor, Yung Smul, Reykvavíkurdætur, og Noah Carter.
612
På fredag gjorde Yung Smul en god konsert på Rockefeller, og lørdag gjorde en annen, ung lovende hip hop-act fra Oslo to konserter på Parkteateret. Trioen 612 spilte nemlig en U18-konsert på ettermiddagen, før de halv 9 inntar scenen for de store barna.
En stor forskjell fra Smul er tekstmessig tematikk. Der Smul gjerne retter spotlighten mot seg selv og et liv med dop, gryn og chicks (uten at det er noe galt i det), driver T Boy, Slim Tim og Lille Leon i mye større grad og snakker seg opp som en gjeng med store doser purkforakt (også cash, da). Det er mye humor i begge tilnærminger, samtidig som 612 også er i startgropa av karrieren.
Konserten blander inn nye og gamle låter, med de største ventende til slutt. Låtene «612» og «612 for alltid» er sikre publikumsfavoritter, og stemninga stiger betydelig under disse, hvor trioen flankeres av maskoten Bønna. Og da er spørsmålet: Hva kunne tatt dette her til et helt annet nivå? Hva kunne gitt en rap-trio fra Oslo muligheten til å brenne ned Parkteateret? Jo. En feature fra en bergensk rap-trio. Konserten avsluttes nemlig med en visitt fra fjorårets Urørt, Dårlig Vane, som gir konserten en ekstra edge mot slutten.
612s 30 minutter i Parkteateret var alt i alt en morsom opplevelse, hvor den eneste innvendingen potensielt kan være at det ble litt mye tomgang om cash, klikk og «fuck snut». Her leverer for eksempel Yung Smul allerede et mer flerdimensjonalt tekstunivers, senest eksemplifisert av låta «Venter». 612 er dog en gjeng som kommer til å få flere tegneark og fargestifter til.
Lukas Gonçalves
Sløtface
Årets siste konsert for undertegnende var også årets mest rocka. Mye indie og hip-hop har fylt øregangene mine de to første dagene. Derfor var det moro å overvære den ferske Spellemannsvinneren i kategorien ‘rock’ også for variasjonens skyld.
På et banalt vis kan man kalle dem Norges Paramore, men også i sammenligningens beste mening. Vokalist Haley Shea, for eksempel, har mer enn nok karisma, stemme og formidlingsevne til å yppe med navnehalvsøster Hayley Williams, der hun som eneste høne i kurven flankeres av resten av den stavangerske rockepunkpopkvartetten.
Låta «Magazine» kommer fort og gæli, og setter med en gang dagsorden i DogA-lokalene. Nøkkelordet er stemning. Med strofer som «Patti Smith wouldn’t put up with this shit» er det en god forening av punk, pop og tongue in cheek-humor som varmer opp lokalet ved Akerselvas bredder.
Stemninga driver godt videre på låter som «Pitted» og «Night Guilt», og Haley har publikum i sin hule hånd mellom låtene. Mot konsertens slutt har vi kommet så langt at en moshpitforespørsel fra vokalisten er helt på sin plass, hvor signatursangen «Nancy Drew» ikke bare byr på moshpit, men også crowdsurfing av Haley. Låta dedikeres til alle «de sterke kvinnene» der ute, et klart pek til opprullingene beslektet til #metoo-bevegelsen.
Sløtface oser av «ung voksen»-energi, der deler av teksttematikken handler om å etablere sitt sted i verden, noe som mange under 25 kan relatere til. Derfor må Sløtface sin konsert på DogA sies å være en suksess, der publikum forlater lokalene svette og revitaliserte for den kalde Oslo-natta. Og for min egen del var gjengen var Stavanger et verdig punktum for en fantastisk festivalhelg i Oslo by.
Lukas Gonçalves
Fay Wildhagen
Fay Wildhagen har hatt en kortere pause fra den norske musikkscenen. Det er godt å ha henne tilbake. Da forrige Fay-bølge i 2015, med debutalbumet Snow, ga myke og uprovoserende assosiasjoner til folkpop-idoler som Blind Pilot og The Lumineers, har de nye låtene hun presenterte for by:Larmerne en spissere brodd.
Fay Wildhagen har en spennende dynamikk i musikken, uten at det nødvendigvis går utover det drivende strømlinjeformatet. «Takk for at dere kommer og hører på musikk dere ikke har hørt før», hyllet Fay by:Larm-publikumet. Kjapt ropte en publikummer tilbake «takk for at du er du». Gjenforeningen mellom Fay og publikum ble nesten tårevåt, men ingen parter lot seg vippe av pinnen av den grunn. Låt etter låt leverer den krøllete Bærumsjenta og hennes hærskare på blås, stryk, bass, slagverk og keys, spenning, driv, sårhet og hete gitarsoloer og slår fast hvorfor de fortjener en fot godt planta i denne nådeløse bransjen.
Solveig Egeberg
