musikkredaktor Hva skjedde i går?, spør du i det du våkner fra fest som sekstenåring og reflekterer over hvor besynderlig det er at ditt eget liv faktisk kunne vært kildematerialet til Todd Phillips’ Hollywood-komedie The Hangover fra 2009, om det ikke var for rene anakronistiske komplikasjoner fordi du ikke var seksten år i 2009.
Vi var heller ikke seksten i 2009, men vi var på by:Larm, i Oslo, i går, og det føles fankern meg som om denne absurde rekken konsertopplevelser burde være kildemateriale for en litt mindre tilgjengelig komedie enn The Hangover-franchisen:
Yves Tumor
Herrefred, så mye røyk. Aldri har jeg følt meg så uforberedt og liten på en konsert. Det er ikke mulig å se Yves Tumor én eneste gang gjennom de tyve minuttene jeg er på konserten. Det sies at resten av sansene forsterkes når man mister én, og her er det så mye lyd at hele selvbevisstheten forsvinner. Kan knapt se publikum rundt meg i tåkehavet. Jeg trodde dette skulle være melankolsk piano ispedd hyggelige feltopptak av folk som snakket sammen på fransk.
På et totalt røyklagt Blå den siste halvtimen før midnatt ble Oslo-publikumet vrengt fra innsiden og ut. Til pulserende bassdrønn, urovekkende støy, og ekkorop ute av takt, førte Yves Tumor oss inn i parallelt emosjonelt univers hvor det ekle, råe og impulsive erstatter det vakre og behagelige. Likevel er det vakkert når Yves Tumor roper «I love you» gjennom røyken mens han krampaktig slenger sin lange kropp fra side til side.
Uten å tydelig kunne se verken scenen, publikummet rundt seg eller sine egne hender, ble dette en konsertopplevelse av de sjeldne med en følelse av å være både alene og sammen med andre, i stillhet og i støy. Pitchfork traff spikeren på hodet da de beskrev Tumors musikk og uttrykk slik: «We don’t know if we are in heaven or hell here, and that seems to be the point». Gårsdagens spådom fra musikkredaksjonen kan nok stemme – Yves Tumor på by:Larm 2018 var en tåkelagt historisk hendelse.
Kristian Tvedt og Solveig Egeberg
Yung Smul
Yung Smul hadde et spennende 2017, hvor rap-karrieren tok fart via Soundcloud. 20-åringen fra Oslo er kanskje det nærmeste vi har en typisk soundcloudrapper her til lands, hvor internasjonale eksempler eksempelvis er Lil Xan og avdøde Lil Peep.
Men Smul kan ikke settes i bås uten videre, og har markert seg som en særegen formidler og karakter. Tekstuniverset er egenartet, morsomt og freidig og han legger heller ingenting i mellom hva han syns om andre artister. Det har vært tilløp til dårlig stemning mellom Smul og bybroder Ezzari det siste året, og rapperen med bakgrunn fra SKAM har fått flere tvilsomme mentions i Smuls tekstunivers.
Smul kan på mange måter kalles norsk raps svar på Neymar. En verbal driblefant som ikke går av veien for å ta en ekstra finte på motstanderne, kun for moroa i det. En type det er vanskelig å like, men lett å elske. Med andre ord er det vanskelig å være likegyldig til 20-åringen, som uavhengig av hva du mener om han har et enormt potensiale. Ikke ulikt den brasilianske superstjernen, leverer Smul også et sterkt sluttprodukt innen sitt felt. Spørsmålet er hvor langt han kan ta det.
Dette kommer fort til syne på Rockefeller tidlig torsdag kveld. Flankert av sin våpendrager Sebastian Zalo skapes det en sceneframtoning som er både inviterende og energisk. Gutta har et enormt samspill, som kommer spesielt bra fram i sangene fra EP-en «Som Jeg Vil». Tittelsporet gjør seg godt ut på scenen, og skaper gode vibber langt ut i publikum. Men det er på «God i Formen» at Smul og Zalo er på sitt mest eksepsjonelle. Blant annet her får Ezzari en konsentrert dose av Smuls tekstmessige overstegsfinter.
Jeg er av den oppfatning at man skal være forsiktig med å elske artister for sitt potensiale. Derfor faller jeg ned på at jeg noe så sjeldent som en som faktisk liker Smul og har sans for verket hans, i stedet for å sverge til motpolene elsk/hat. I tospann med Zalo skapes det en flott atmosfære rundt musikken og sceneframføringen, og det er ingen tvil om at gutta, som blant annet er tatt under vingene til gutta Hortensbaserte Skogslosjen (Larsiveli og Makko Makkeba) kan nå langt. Tross dette er det synlig at det er i startgropa, og i en prosess der det handler om skjære fram en egen vei. Det virker som de er godt i gang, og at det er mer moro i vente.
Lukas Gonçalves
Selmer
Det er noe umerkelig svensk over Selmer – et hint av attitude og popteft som tradisjonelt har tilhørt nabolandet vårt, og selv om den snille, soltåkete indierocken deres låner sounden til Mac Demarco, føles det like akutt gjenkjennelig som ABBA og Lykke Li. Det resonnerer, uten å utelukkende spille på det samme registeret som andre lo-fi indieband.
Selmer er først og fremst veldig, veldig dyktige musikere, og selv om ikke tekniske ferdigheter er det mest prominente ved indiesjangeren, er det helt åpenlyst her: i løpet av de 30 minuttene konserten pågår, serveres det minimalistiske gitarlick – og både bassfills og tilhørende bassfjes – med så mye følelse at det nesten gjør vondt å se på. Dette er så fett at det skal sees igjen, selv om hele pakken låter som en (veldig god) blåkopi av Yellow Days. Elsker Yellow Days, så det er helt innenfor.
Kristian Tvedt
Reykjavíkurdætur
Det kvinnebaserte rap-kollektivet Reykjavíkurdætur serverte en energirik, men rotete opptreden på Rockefeller. Med noe mellom 10 og 13 stykk på scenen er det stort rom for variasjon i koreografi og framføring av låter solo, duo eller som hel gruppe. Likevel er de kjedelig like hverandre i rapstil, mens det instrumentale er ensformig og forutsigbart. Energinivå og Girl Power til tross fungerer Reykjavíkurdætur bedre i teorien enn i praksis.
Solveig Egeberg
Noah Carter
Den danske rap-eliten, legemliggjort av navn som Sivas, Gilli og Ukendt Kunstner, har i årevis gjennom sin egen musikk ropt etter barndomskompisen Noah Carters frihet. 24-åringen har av til nå ukjente årsaker tilbrakt 3 år i fengsel, hvilket logisk nok har hemmet en potensiell musikkarriere. Det ser dog ut til å forandre seg nå. For selv om hans venner i mellomtiden har tatt Danmark med storm gjennom danskspråklig, normsprengende hip hop, tror jeg at Carters internasjonale potensiale er mye større. Det er lett å peke det åpenbare, nemlig at Carter til forskjell fra Sivas og Gilli, rapper på engelsk. Men det er mer til det enn som så. Det beviste Carter ettertrykkelig på Rockefeller torsdag kveld.
Carter gjør entre i 23:30-tiden foran et publikum som hverken er glissent eller stappet. Det er med andre ord nok av kanaler til å lure seg lengst fram foran scenen. Den danske rap-kometen skaper fort en god tone med publikum, både i og mellom sangene. All interaksjonen går på engelsk, og uten noen bakgrunnsinformasjon kunne Carter lett gått for å være et nytt skudd på trap-stammen fra Atlanta. Det er et internasjonalt snitt i både lydbilde og tekst, noe som fort demonstreres av låtene fra fjorårets debutalbum Couch Dreams. Carters engelskspråklige univers står ikke tilbake for noe over dammen, noe som er få rappere på våre lengdegrader forunt.
På «Call Me Over» begynner dessuten publikum å bli varme, noe skaper både atmosfære og et flott samspill mellom Carter og publikum. «Come Alive» er Carters mest streamede låt, med rett under 7 millioner plays på Spotify. Låta er også den som tar det mest nedpå, med en tematikk om uforløst kjærlighet. Dette er kanskje låta som faller best i jord denne kvelden. En av debutalbumets mest særegne låter, «No Favors / 5000», følger etter. En sang som teknisk sett er to sanger i samme sang. Sangen starter i et mykt middels tempo, før den midtveis brått beveger seg inn i et mørkt traplandskap hvor tempoet best kan beskrives som et hjerte med 180 i puls. Det er sanger som dette hvor Carter i størst grad utfordrer sjangernormene både innen hip hop og musikk generelt.
Noah Carter avslutter kvelden med undertegnedes personlige favoritt, «Do You», som kanskje best illustrerer Carter engelskspråklige fingerspitzgefühl. Egentlig føles 30 minutter for lite for en rapper av Carters kaliber. Håpet er at både Norge og verden får flere sjanser som denne til å oppleve Noah Carter. Jeg tror musikken og verden ellers gagner mest av en fri Noah Carter.
Lukas Gonçalves
