Solid sjarm og humor, men mindre fersk enn sine forgjengere

LEGO-teamet er tilbake med en ny film som følger den samme oppskriften som gjorde LEGO-filmen og LEGO Batman til kassasuksesser og kritikerfavoritter. Men denne gangen fokuserer de på en merkevare som ikke er spesielt kjent utenfor lekekassen. Ninjago er nemlig en merkevare LEGO selv har skapt, og selv om det har vært TV-serier basert på Ninjago, er det nok ikke mange voksne som har ett nært forhold til Ninjago på samme måte som for eksempel Batman.

Bak den tilsynelatende absurde overflaten ligger sjarm og noen ganger faktisk litt emosjonelle scener.

I Ninjago-filmen blir vi kjent med Lloyd (på engelsk spilt av Dave Franco), en tilsynelatende vanlig tenåring som går på videregående skole i byen Ninjago, men som sammen med sine klassekamerater egentlig er del av en ninjagruppe ledet av Sensei Wu (Jackie Chan). De må stadig forsvare byen fra Lord Garmadon (Justin Theroux), som er fast bestemt på å ta over Ninjago som den onde skurken han er. Problemet er at Garmadon er Lloyds far, noe som gjør det hele en del mer komplisert.

Leker med forventningene dine

Far-sønn forholdet mellom Lloyd og Garmadon er hva som står i sentrum i Ninjago-filmen, og det er lett å trekke paralleller til forholdet mellom Luke og Darth Vader i Star Wars. Men i kjent LEGO-stil leker filmen med forventningene dine og snur settingen på hodet halvveis gjennom filmen. Det gir temaet en langt mer nedtonet stemning enn den hadde i starten av filmen (men i en fortsatt helsprø setting). Dette fungerer bra på et humoristisk plan, men overraskende nok også på en emosjonelt plan. Er det noe alle LEGO-filmene virkelig briljerer på så er det nettop dette. Bak den tilsynelatende absurde overflaten ligger sjarm og noen ganger faktisk litt emosjonelle scener. I Ninjago-filmen er det ikke like tydelig som i sine forgjengere, men den har sine øyeblikk.

Animasjonen er det derimot ingenting å klage på. Ninjago-filmen fortsetter LEGO-filmene sin tradisjon med å bygge alle LEGO-verk med individuelle LEGO-brikker som er skannet inn i animasjonsprogrammet. Dette gir LEGO-brikkene en ekstrem detalj som gjør at man lett kan bli lurt til å tro at det er en stop-motion film, det er til og med små skrapemerker og fabrikknummer på brikkene. Ninjago-filmen er dessuten den første LEGO-filmen som animerer andre ting enn LEGO, og uten å røpe for mye er animasjonen av det organiske veldig imponerende.

Mer av det samme, på godt og vondt

Det morsomme med LEGO-filmene er hvordan handlingen og måten karakterene oppfører seg kan minne sterkt om hvordan en selv leker. Settingen blir aldri tatt helt seriøst, og handlingen går ofte i en absurd retning som ikke følger “reglene” til en tradisjonell historie. Det kunne blitt litt slitsomt i lengden, men heldigvis virker det som filmskaperne er klar over dette og ikke lar filmene sine vare langt over en og en halv time. Det er en oppskrift som fungerer, men som jeg føler begynner å lide av det jeg liker å kalle “Marvel-effekten”. Filmserier som følger en oppskrift som blir godt tatt imot, og dermed velger man å resirkulere den samme ideen gang på gang (med små variasjoner), i stedet for å prøve seg på noe nytt. Med to nye LEGO-filmer i 2017 melker LEGO oppskriften sin for alt den er verdt.

Til tross for dette er Ninjago-filmen utvilsomt en underholdende film som vil falle i smak hos de lekne, spesielt om man likte de forrige LEGO-filmene. Om ikke annet er det faktum at filmen ikke føles kynisk når den åpenbart er en helaftens reklame for å selge Ninjago-leker en liten bragd i seg selv.