Spillmagasinet Da Splatoon kom ut til Wii U i 2015 var det et friskt pust for Nintendo-fans. For første gang på en god del år hadde Nintendo publisert et helt nytt spill som ikke var basert på en av deres tidligere serier. Det var nytt, kult, og HELT annerledes fra alt Nintendo hadde gjort tidligere. De prøvde seg på en sjanger tidligere utenkelig fra deres studioer, nemlig et multiplayerfokusert skytespill. Spillet ble en så stor suksess som en utgivelse på Wii U-en kunne bli, som satt opp Splatoon som en franchise med vilt potensiale på en mer suksessrik konsoll.
Her kommer Nintendo Switch og Splatoon 2 inn i bildet. Det virket perfekt lagt opp til at Splatoon 2 skulle slå alle forventninger. Men kom selve spillet til å være bra? Mange fryktet at det bare skulle bli en oppdatert “port” av originalen, med noen nye maps og et par nye våpen. Jeg kan bekrefte at dette er til en viss grad sant.
Eller, jeg skal være helt ærlig og si at mitt forhold til Splatoon 1 går så langt som at jeg har spilt kanskje to-tre runder av det. Stilen til spillet fanget meg ikke, jeg var ikke særlig interessert i online-skytespill, og det virket uferdig, i alle fall med mengde ting å gjøre i spillet. Så jeg kjøpte det aldri. I Splatoon 2 virker det som de har tatt all kritikken de fikk på originalen og la til ting folk ikke visste de hadde lyst på.
Jeg har virkelig storkost meg med Splatoon 2. Spillet tar plass i en verden hvor mennesker har dødd ut og merkelige hybrider av barn og blekkspruter kalt Inklings har tatt over som verdens dominante rase. Bare ved det konseptet har du vunnet over meg. For å løse deres problemer holder Inklingene det de kaller Turf Wars, hvor de jobber på lag for å dekke et område med mest mulig blekk av sin farge. Dette er spillets hovedmodus, spilt online med to lag med fire mann på hvert. Rundene varer i 3 minutter, som er akkurat kort nok til at du kommer i en loop av “bare en runde til”. Om ikke det er nok tar det ikke så lang tid å levle opp av å spille Turf War, og for hvert nivå får du nye våpen med vilt forskjellige spillestiler. Det eneste store problemet jeg har med Turf War er en følelse av at din spilling ikke har så voldsomt mye å si. Man kan være den desidert beste spilleren i runden og fortsatt ikke vinne av grunner som ofte føles tilfeldige, men siden rundene er så korte føles det ikke så ille ut som det kunne gjort.
Om Turf War blir for simplistisk for deg kan man velge å spille Ranked Battles etter man har nådd nivå 10. Som navnet vil si er det noe på spill om du vinner eller taper. Dette er hvor de som vil ta spillet mer seriøst kan gå for å få klødd den kløen. Det er tre forskjellige moduser: Splat Zones, en forminsket versjon av Turf War hvor lagene spiller for å holde et lite område av kartet farget i sin farge lengst mulig. Så er det Rainmaker, hvor begge lag kjemper om å frakte et våpen lengst mulig inn på det andre lagets territorium. Den siste er Tower Control, hvor lagene sloss om kontroll over et tårn lengst mulig over en bane, noe a la Payload modusen i Overwatch eller Team Fortress 2. Alle modusene virker velbalansert. Dette er her jeg forventer at mesteparten av Splatoon 2 sine spillere vil tilbringe tiden sin, da man kan virkelig oppleve mestringsfølelse etterhvert.
En ting jeg merket i starten av spillet var følelsen av at noen våpen var spesielt sterke, og andre var ubrukelige. Denne følelsen gikk bort med en gang man kunne begynne med Ranked Battles, som gjør det synlig at noen våpen klart er designet for å passe i visse situasjoner og ikke andre. Alle våpen kan vinne, man må bare lære seg hva som passer hvor. Det som gjør dette designvalget frustrerende er det at det ikke er mulig å bytte våpen mellom hver runde uten å gå helt ut av lobbyen og inn igjen. Spillet har mange sånne problemer som jeg skal diskutere senere som virker som de enkelt kunne vært løst om Nintendo tok en kjapp titt på konkurransen eller bare hørte på de som var fans av originalen hvor disse tingene også var problemer.
Er du lei av multiplayer kan du prøve deg på Splatoon 2 sin overraskende robuste singleplayer. Her sendes du gjennom diverse baner med design som kan minne om Super Mario Galaxy, bare med paintballgevær. Du spiller som en anonym agent rekruttert for å redde strømkilden som driver hele Inkopolis, byen hvor spillet tar plass, fra de onde Octarians. Storyen er ikke akkurat hva man spiller det for, men banene fungerer både som gode øvelser i bruk av spillets diverse våpen og mekanikk, og rett og slett som gode baner. Banene er for det meste lineære med noen få åpne soner. Her kan man finne hemmeligheter som for eksempel Sunken Scrolls: papirbiter som er med på å utdype historien til verdenen Inklings bor i. Det er egentlig ganske interessant å lese om historien til Inklingene, selv om singleplayerens plot i seg selv ikke er så bra. Den desidert beste delen av modusen er de spektakulære bossene man møter. Her er kreativiteten virkelig på topp og spillerens ferdigheter blir virkelig satt på prøve. Den første du møter er for eksempel en kjempe-ovn du må finne ut av hvordan du bestiger mens den prøver å ta knekken på deg med diverse bakevare-våpen.
[youtube https://www.youtube.com/watch?v=ufS1Gf9nZVk]
Sist, men definitivt ikke minst kan du spille Salmon Run, Splatoon 2s største overraskelse. Salmon Run blir presentert som en ganske veldig shady deltidsjobb din Inkling kan ta del i, hvor jobben går ut på å jakte ned såkalte Salmonids, muterte lakser som holder på verdifulle egg. Denne modusen kan minne om Zombies i Call of Duty, i det at man jobber sammen i grupper av 4 for å holde fienden unna, bare at du bytter ut zombier med deformert laks. For hver jobb du fullfører blir betalingen din økt som fører til utbytte nyttig for spillets andre moduser. Hver runde har 3 bølger med fiender før jobben er over. Måten spillet varieres på er gjennom å bytte mellom plasseringen av fiendene og bossene som dukker opp, og forholdene til banen du spiller på. Selv om det bare er to baner å spille på opprettholdes et høyt nivå av variasjon gjennom alle variablene man kan oppleve i en runde. Dette er uten tvil det jeg har brukt mest tid på. Estetikken og musikken i tillegg til den tilfredsstillende loopen av bli flinkere og oppleve nye farer har fanget meg helt.
Dessverre er det her vi kommer til en av Splatoon 2 sine største problemer, som også var i originalen. Alt, fra maps i Turf War til våpen du kan bruke i Salmon Run går på tidsbaserte rotasjoner. På to timer kan du kun spille på to baner i Turf War, før de byttes ut med to nye baner. I Ranked Battles roterer banene OG spillemodusen, så om rotasjonen tilfeldigvis ikke er på en modus eller map du liker, så er du ille ute. I Salmon Run er det verst av alt, da du rett og slett ikke får lov til å spille det bortsett fra spesifikke dager hvor jobben er åpen. Det er et forvirrende designvalg som kan være med på å gjøre at deler av spillet føles mer spesielt, men samtidig kan det få deg til å ikke ha lyst til å spille. Løsningen Nintendo gir spilleren er en app til smarttelefonen din hvor du kan følge med på hva rotasjonene kommer til å være en viss lengde inn i fremtiden. Dette fungerer bare som en plaster på såret og er igjen noe som enkelt kunne blitt endret gjennom å høre på tilbakemeldingene de fikk fra fans av originalen.
Bortsett fra det er det ikke mye galt jeg kan si om Splatoon 2. Spillet har timesvis med moro allerede og Nintendo har lovet å oppdatere spillet med nye moduser, maps og våpen i minst ett år fremover, alt gratis. Jeg sliter med å finne et annet spill på Switch som har i nærheten så lang potensiell levetid som dette, i tillegg til denne mengden variert moro. Jeg kommer til å drive på lenge med å jakte laks, forbedre min rank og dekke verdenen med blekk. Det er noen småproblemer her og der, men ingenting som er nok til å trekke dette ned fra å være et spill som alle Switch-eiere burde kjøpe. Stay Fresh!