Anmeldelse: Street Figher II – The Final Challangers

Jeg skal være helt ærlig. Jeg har aldri vært verdens største Street Fighter-fan, og ikke er jeg flink i det heller. Jeg er glad i spill som Smash, Tekken, Pokken og flashy Anime-fighters; Street Fighter er relativt realistisk, og ikke hverken «over-the-top» eller enkelt. Men, når «Ultra Street Fighter II – The Final Challengers» ble annonsert, pirret det nysgjerrigheten min av flere grunner. Både fordi at det var et merkelig valg å fokusere på Street Fighter II, og ikke det relativt nye Street Fighter 5, og fordi at dette da ble et av de første virkelig store fighting-spillene til Switch. Nå har jeg brukt litt tid med det, og, vel, det er definitivt Street Fighter!

Alt på en gang

Street Fighter II – The Final Challangers kaster ikke bort noe tid. Spillet gir deg alle karakterer og alle moduser med en gang, som jeg mener kan sees på som både positivt og negativt. Positivt fordi spillet vet at det ikke er hverken nyskapende, moderne, eller i det hele tatt nytt (selv om det har med to reskins). Nei, spillet respekterer spilleren nok til å gi hele pakken til de spillerene som vet at Street Fighter er Street Fighter, og som bare vil spille uten å måtte låse opp alt sammen, og det er bra. Det negative er da at slike som meg, som ikke er superfan av Street Fighter-serien, ikke har noe insentiv til å spille spillet for noe annet enn å bli god, som ikke alltid er så enkelt å motivere seg selv til å gjøre.

Hvordan slåss man?

Gameplayet er, vel, Street Fighter. Jeg er som sagt ikke Street Fighter-fan, og jeg skal ikke sitte å prøve å forklare i dype ord hva Street Fighter handler om. Spør Michael! I mine øyne handler Street Fighter om å slå den andre fyren i fjeset mer enn den andre slår deg i fjeset. Enkelt og greit. Jeg vil dog si at alt rundt selve spillingen, musikken, grafiske elementer, valgmulighetene og resten av spillet lar deg bygge din egen opplevelse. Du kan velge mellom retro og moderne musikk, retro og moderne art-style, og diverse kontroll-muligheter takket være Switchens touch-skjerm.

Moduser så langt øyet kan se…

Er det noe spillet ikke mangler, er det forskjellige moduser du kan spille i. Det er online, trening, arcade og lokal multiplayer-moduser, det er moduser for å tilpasse fargene på karakterene, også er det Way Of The Hado… Uff… Way Of The Hado er en 3D-modus hvor man bruker Joy-Consene som bevegelses-kontrollere, og kontrollerer Ryu mens man prøver å bekjempe onde makter – med vekt på prøver. Man har tre angrep man kan velge mellom, og ingen av dem virker som de skal. Denne modusen er kun frustrerende, men hvis du skulle ønske du kunne spillt noe lignende, kan jeg anbefale Arms!

Konklusjon

Dette er en kort anmeldelse, rett og slett fordi jeg sliter med å skrive mye om dette spillet. Det er Street Fighter til Switch, altså Street Fighter du kan ta med deg over alt. Høres det ut som noe for deg? Et dypt, kjent fighting-spill du kan ta med over alt? Da anbefaler jeg dette, men hvis du heller liker noe enklere, litt mer «flashy», vent da heller på Pokken Tournament DX, som jeg har enorme forventninger til.