Fra Under Samme Tak til Atlanta

I alle tider har kravet som avgjør om en komiserie er suksessrik eller ikke vært dens evne til få folk til å le. Menneskets humoristiske sans forandrer seg stadig vekk. Denne forandringen har den amerikanske tv-bransjen prøvd å etterlikne. Sjangeren ” komiserie” har dermed gjennomgått en reform hvor den har klart å bryte med de konvensjonelle kjennetegnene en komiserie har hatt i form av struktur, karakter og historie. Her gikk vi fra laugh tracks og familievennlige komiserier til serier som minner mer om samfunnet vi lever i idag.

Var basert på arketyper

Et av de største kjennetegnene til komiseriene på 90-tallet og tidligere, var at de stort sett baserte karakterene i serien på arketyper. Dynamikken i disse seriene fungerte ved at disse arketypene kolliderer. Dette er karakterer som vanligvis er endimensjonale som vi ikke fordyper oss mye i.

Eksempler på slike karakterer finner vi i en av 90-tallets mest populære tv-serier Under Samme Tak. Serien handler om en far som etter dødsfallet til sin kone verver sin svigerbror og barndomsvenn til å hjelpe han med å oppdra sine tre små barn. Her har vi karakteren Jesse som skal være den “kule” litt tøffe onkelen, Danny som skal være den “ikke-hippe faren”  og Joey som er den morsomme bestevennen.

Dette er kategorier man umiddelbart kan sette karakterene i etter å ha sett en halv episode av de 192 episodene det er laget av serien.

Årsaken til at det var slik er at plottene i disse seriene handlet sjeldent om karakterene. Det handlet om situasjoner som karakterene havnet oppi og hvordan dette skapte konflikt mellom dem. De gjorde dette for å holde historien så kortfattet og sammenfattet som overhodet mulig. Fordelen er at en eventuell seer kan kunne hoppe inn hvor som helst, i en hvilken som helst sesong uten å føle at de har gått glipp av noen viktige plottdetaljer presentert tidligere i sesongen. Det negative med denne metoden er at det etterlater lite til karakterutvikling.

Mangel på etnisk mangfold

En annen faktor som kjennetegnet komiserier og generelt serier på 90-tallet er at det ikke var noe etnisk mangfold i noen av disse seriene, selv om det ikke representerte samfunnets realitet. Det var hvite komiserier med stort sett hvite hovedkarakterer og biroller. På andre siden var det serier med hovedsakelig mørkhudete roller som The Fresh Prince of Bell Air og The Cosby Show. Begge sider av dette ganske synlige jernteppet i det amerikanske TV-universet fulgte generelt sett samme oppskrift når det gjelder strukturen og karakterskildringen beskrevet ovenfor.

Den eneste forskjellen er at de afroamerikanske seriene var litt bedre til å skildre rollene rase hadde i samfunnet på denne tiden, men det var sjeldent hovedfokuset i seriene.

Forandring etter millenniet

På 2000-tallet skjedde det noen endringer. Denne tiden kan ses på som en gråsone hvor vi ser en blanding av serier som fulgte de klassiske kjennemerkene til en komiserie, mens andre serier reformerte til en ny måte å lage komedie til den lille skjermen. Den mest åpenbare endringen er at vi fikk flere og flere serier som etterlot bruken av “latter-spor”. Dette er et innspilt spor av latter fra publikum som i langt tid har vært kjennetegnet på at det du ser er et forsøk på komedie.

I korrelasjon med dette endret selve teknikken seg i hvordan serier ble filmet. Flere serier gikk vekk fra å bruke et multikameraoppsett til å bruke et enslig kameraoppsett. Et multikameraoppsett er et oppsett hvor flere kameraer filmer samtidig slik at de får med seg alle karakterer og ansiktsuttrykk på langt og nært hold.

Fordelen med et multi kamera oppsett er at det reduserer tiden det tar å redigere de valgte klippene. Den store ulempen her er at tagningene blir veldig stive. På lik linje er det ingen rom for spennende eller kunstneriske kamerabevegelser, samtidig som det gir lite frihet til å filme andre steder enn der kameraene er oppsatt. Du legger kanskje merke til dette hvis du ser på en serie som Venner For Livet som ble filmet med et multikameraoppsett. I store deler av serien var de begrenset til å filme i leilighetene eller på kafeen. Dette er i motsetning til en serie som Malcolm i Midten hvor de bokstavelig talt har muligheten til å filme hvor de vil. På lik linje løfter de serien med kreative kameravinkler og bevegelser som styrker serien, som vist i klippet under.

Prøv å legg merke til kamerabevegelsene og miljøet og se om dette er en scene som kunne funnet sted i en serie som Venner For Livet.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=TpwzNU7ywWk]

Homofili blir representert

I denne overgangsperioden ble det også gjort noen fremskritt i form av mangfold i rase på serier som Scrubs og My Name Is Earl. Hvor vi derimot så den største fremgangen var inkluderingen av homoseksuelle karakterer. På 90-tallet og tidligere ble homoseksualitet fremstilt veldig stereotypisk eller brukt som en vits i seg selv. Vi så en endring i denne trenden med serier som Will and Grace og The Office hvor karakterer med andre seksuelle preferanser hadde større roller. Simultant viste de hvor stort det homofile spekteret er.

Tilstanden idag

I dag er komiseriens univers veldig annerledes fra hvordan det var på 90-tallet. I dag er det et så stort mangfold av serier som blir kategorisert som komedie. Det er bare et krav som må være på plass for at en serie kan gis stempelet komedie. Hvis du tenker at kravet er at den må få folk til le, tar du dessverre feil. Ikke misforstå, det er fortsatt serier som har som hovedfokus å få sine seere til å le som The Big Bang Theory og Brooklyn Nine-Nine. Parallelt har vi nemlig også serier som Girls og Atlanta som ikke nødvendigvis prøver å få seeren å brase ut i latter, men heller å se humoren i hverdagslige situasjoner. Det er samtidig så mange plattformer som serier kan bli sett på, at en serie som tilsynelatende ikke er morsomt for det generelle publikummet kan være morsomt for et nisjepublikum.

Dette gjør at begrepet komiserie ikke lenger er objektivt med klare indikatorer. Det er heller noe subjektivt som bestemmes av hva seeren selv anser som humor.