Anmeldelse: Sonic Boom: Fire & Ice

This content has been archived. It may no longer be relevant

Når man snakker om spillindustriens historie, er en av de viktigste karakterene man kan nevne “Sonic The Hedgehog”. Sonic var den første karakteren som tok opp kampen mot selveste Nintendo og Mario, og en periode var det faktisk Sonic som var på kongen på haugen. Den gangen skulle Sonic være “alt Nintendo ikke var”, med en kulere karakter, med edgy markedsføring, og ikke minst fart! For mens Mario var den familievennlige, “gøye” platformeren, var Sonic den kule, undergrunnskarakteren som var raskere enn alt og alle.

Slik VAR det, men etter Sonic 3 har serien hatt en relativ stødig, nedoverdalende kurve. Det gikk til og med så galt at firmaet som eide Sonic, Sega, sluttet å lage konsoller fordi de ikke tjente nok penger lenger, og ikke lenge etter dukket Sonic-spill opp på Nintendo-konsoller, sammen med rivalen, Mario. Sonic-spill har siden 2000-tallet variert sterkt, med flere bommskudd enn mål. Litt som avdankede artister, de hadde aldri hatt noe å gjøre nå, hadde det ikke vært for at de en gang for lenge siden var ekstremt populære, og flinke.

Sonic “Boomed”

Dette bringer oss til nåtiden, og “Sonic Boom: Fire & Ice” til Nintendo 3DS. Sonic Boom, for de som ikke vet det, er en spin-off/reboot av Sonic serien, med nye karakterdesign, og en nydesignet verden. Det første spillet i serien var “Sonic Boom: Rise Of Lyric” til Wii U, som ble slaktet av kritikere og fans verden over, som betyr at denne spin-off/reboot/kall-det-hva-du-vil-serien ikke akkurat er i veldig godt jord hos publikum. Samtidig som utgivelsen av “Rise Of Lyric” kom også “Sonic Boom: Shattered Crystals” ut til 3DS. I hendene på utvikleren Sanzaru Games, kjent for Sly Cooper: Thieves In Time, fikk spillet helt grei kritikk, men druknet i alt hatet som kom i  “Sonic Boom”-seriens retning. Nå er Sanzaru tilbake, for å renske Sonic Boom-navnet med sitt nyeste spill, “Fire & Ice”, men får de det til?

Sonic Boom: Fire & Ice handler om Sonic og vennene hans, i deres kamp mot Dr. Eggman. Historien har noen få vendepunkt, men de lister jeg ikke opp her, for å både unngå spoilers, og kjedsomhet. Historien er helt grei, kort og konsis, men ikke så mye mer. Grafikken er helt grei, og stemmeskuespillerne klarer å engasjere med gode prestasjoner. Roger Craig Smith, som har vært stemmen til Sonic i flere år, og også var stemmen til Batman i “Arkham Origins” og Ezio i “Assasins Creed”-serien, gir Sonic en sjarm som karakteren kler godt. Sonic selv blir aldri irriterende på samme måte som folk syntes han var i for eksempel Sonic Heroes eller Sonic 2006.

Gotta go… cold?

Gameplayet er kjent for de som har spilt klassiske Sonic-spill. På lik måte som Sonic Boom: Shattered Crystal, har Fire & Ice en relativ lik stil som de gamle Sonic spillene til Sega-konsollene. Den store forskjellen i år er at man har flamme-og-is-krefter! Sonic og vennene får disse kreftene som gjør at de kan enten fryse vann til is, eller smelte isen med flammer. Hvordan får de disse kreftene? Vel… Jeg vet ikke, og ikke karakterene heller, virker det som. De bortforklarer det egentlig bare med en vits, men jeg har egentlig ikke noe problem med det!

I spillet er objektivet å komme seg helskinnet igjennom levelen, og på veien er det flere utfordringer, og det er her tittelen “Fire & Ice” kommer inn. Sonic og gjengen kan når de vil enten stå i fyr og flamme, eller fryse alt rundt seg til is, og dette trenger man fordi alle levlene er fylt av både isklumper og flyvende klumper med vann. Noen ganger må man gjøre vann om til is, for å gå over et hull i bakken, og noen ganger må man smelte is for å åpne en dør. Man kan velge mellom flere karakterer fra Sonic-universet, og man kan bytte mens man spiller. Jeg valgte å spille med Tails, fordi han har kan fly etter å ha hoppet, men generelt er det lite forskjell mellom karakterene.

Du har også de vanlige fiendene fra Sonic-serien, og diverse små-utfordringer i miljøet som du må hoppe over, angripe, eller løpe igjennom. Du har også noen digresjoner, med noen levler i ubåt, båt og andre kjøretøy, som fungerer helt greit, kule boss-battles som tar i bruk begge skjermene på 3DSen, og en av mine personlige favoritter: Kappløp. Flere ganger igjennom spillet har du som oppgave å løpe i kappløp mot Eggmans roboter, som Sonic. Det er her spillet fungerer best, uten distraksjoner, med fokus på fart, leveldesign og kjappe kommentarer mellom Sonic og Eggman. Dette, blandet med is-og-flamme-”movsene”, og genuint, godt leveldesign, gjør at “Fire & Ice” faktisk fungerer. Mye av tiden ble jeg bare sittende og spille fra level til level, og koste meg med det. Dette er enkelt og greit et Sonic spill man bare kan sitte seg ned og spille, uten å måtte lide seg igjennom en dårlig historie, eller en teit gameplay-idè.

Konklusjon:

Sonic-serien har vært mye, men jeg tror dette er en av de få gangene jeg kan kalle serien generisk. Musikken er ikke noe spesiell, og historien er ikke så interresant. Gameplayet er gøy, og for å være et Sonic-spill er det ganske bra, men i prosessen har Sonic mistet sin “edge”, det som gjorde at Sonic er Sonic. Spillet har en fraværende historie, som også er ganske kort og resten er helt greit. Sonic er nå bare blitt atter en familievennlig platformer på Nintendos konsoller, og da må man vel nesten spørre seg selv.. Er det verdt at Sonic eksisterer i det hele tatt da?