Hvorfor snakker ingen om Chi-raq?

This content has been archived. It may no longer be relevant

Chi-raq er en storfilm jeg har hørt bli nevnt hundre ganger, kanskje først og fremst i sammenheng med at den ikke ble nominert til Oscar, og at regissør Spike Lee ikke var fornøyd. Den har også fått meget positiv omtale av en av mine go-to anmeldere, Amy Nicholson, som også satte den på førsteplass på sin topp-10-liste fra 2015. Men alt dette er jo i utlandet. Ikke i Norge. Ingen i Norge snakker om Chi-raq. Ingen.

Et kjapt søk på Google førte meg til Filmwebs nettsted, hvor man finner litt grunnleggende informasjon om filmen, som regissør og aldersgrense. På disse sidene kan publikum dele sin mening ved å gi karakter fra 1 til 10. Chi-raq har fått én stemme (to med min). Til sammenligning: Hvis du går inn på tilsvarende artikkel om den norske storfilmen Pax (2011), har tydeligvis en tredjedel av alle de som så Pax på kino gitt karakter på Filmweb.

Hvor er distribusjonen av Chi-raq i Norge?

Artikkelen om Chi-raq hadde ikke engang et bilde! Etter videre googling fant jeg et ti minutter langt klipp fra Kulturhuset på P2, hvor de kjapt går gjennom hva filmen handler om, uten å gi noe informasjon om det jeg egentlig var på jakt etter; den norske premieren. Men det sa de selvfølgelig ikke noe om, fordi den ikke har noen norsk premiere.

Hva er det som foregår? Har ikke Chi-raq distribusjon i Norge i det hele tatt? Gratulerer med å bekjempe ulovlig nedlasting, da. Kanskje ikke rart den foreløpig har gått med rundt 10 millioner dollar i underskudd heller, hvis den ikke blir distribuert.

Hvis du googler “Chi-raq anmeldelse” får du utelukkende opp treff på engelsk. Så da konkluderer jeg med at jeg kanskje er den første nordmannen som har hørt om Chi-raq, utenom to karer i P2. Vel, jeg får bli den første nordmannen utenfor P2 som skriver noe om Chi-raq da.

Blåser nytt liv i gammelt, gresk skuespill

Chi-raq er nyeste filmen til Spike Lee, kanskje mest kjent for å være sint svart mann. Den er basert på det greske skuespillet Lysistrata, først oppført i år 411 f.Kr, men tar denne gangen plass i Chicago, som oversvømmes av vold. Lysistrata ser seg lei av at kjæresten Chi-raq bruker mesteparten av tiden sin på drepe karer fra den rivaliserende gjengen, og bestemmer seg for å nekte ham det han bruker tiden sin på når han ikke dreper karer; no peace, no pussy.

Chi-raq minner veldig om Baz Luhrmans Romeo + Juliet (1996); det er et gammelt stykke litteratur satt inn i en moderne setting. På samme måte som Luhrman, gir Spike Lee stykket et helt nytt liv og en helt egen sjel. En annen likhet er den visuelle stilen; prangende og fargerik uten at den er glorete eller kommer i veien for historien. Nok en likhet er den stilistiske dialogen; mye av filmen går på rim, og det føles ofte som om karakterene rapper til hverandre.

Imponerende hovedrolle

Samuel L. Jackson er en slags forteller. Han eksisterer både inni filmens univers og utenfor, og kommenterer ofte på plottet fra publikums perspektiv. Kanskje viktigst av alt er at Teyonah Parris gjør en meget god hovedrolle. Hun oser av selvtillit, mot og karisma, og driver filmen fremover nærmest alene.

Resultatet blir et friskt bris av høy kvalitet, og det er for meg totalt uforståelig at Chi-raq ikke ble nominert for beste kvinnelige hovedrolle og beste kostyme. Personlig hadde jeg ikke hatt noe imot en liten nominasjon for art direction heller. #OscarsSoWhite.

[youtube https://www.youtube.com/watch?v=rGTuuj-aTJs&w=560&h=315]