En sliten jentes bekjennelser

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg har vært en ganske stor fan av Girls-serien på HBO, fulgt med og sett hver nye episode med en gang den kom ut på HBO sine nettsider.

Hvorfor så jeg den?

Jeg var en av de som satt ved laptopen og venta på at en ny episode skulle bli lagt ut. Jeg var på et sted i livet hvor Girls var en guddom, fire jenter som var hver sin type «crazy» og ikke skjemtes. Fantastiske greier for en jente på 20+ fra Fetsund.

Problemet i år er at jeg ikke har hatt fast jobb ved siden av studiene, så HBO-kontoen min måtte dessverre stenges. Det resulterte i et liv med stress og mas med å finne serier og filmer andre steder på nettet. Alle vennene mine, les tre stykker, har mast på meg om den siste sesongen fra Girls som kom nå etter jul. Jeg kunne ikke gjøre som dem og se serien så det endte med at det vi hadde pleid å snakke om, hva som hadde skjedd der, all nakenheten og hvorfor Lena Dunham var så gæren, ble noe vi ikke kunne dele lenger, som igjen resulterte i at Girls ble en serie jeg nesten begynte å hate.

April kom, jeg hadde bursdag og forloveden svarte med å servere meg en aktiv HBO-konto til presang. Det var fortsatt noen uker til Games of Thrones hadde premiere, og der var serien som jeg hatet rett foran meg. Jeg hadde rett og slett ingen andre muligheter enn å dra av plasteret så fort som mulig. Jeg skulle se serien Girls.

Hvorfor på en hel dag?

At jeg skulle se hele sesong fem på en hel dag var absolutt ikke planlagt, men er egentlig «binge-watching» noen gang det? Jeg hatet jo serien da jeg først trykte på play-knappen på første episode i sesongen, men etter å ha sett første episode så satt jeg der med en følelse av savn og skam, skam over at jeg hadde hatet jentene.

Første episode i sesong fem av Girls starter med et brak, Marnie (Allison Williams) skal gifte seg og jentene er seg selv ganger hundre. Vi får se puppene til Hannah (Lenda Dunham) OG busken hennes i løpet av bare 15 minutter. Shoshanna (Zosia Mamet) er blitt blond med en veldig kompakt sveis og Marnie har blitt til et enda større selvsentrert monster. På toppen av det hele blir Jessah (Jemima Kirke) kysset av en hun absolutt burde holde seg unna. Alle disse hendelsene førte til at jeg var et vrak med masse følelser, og på grunn av de helt utrolige cliffhangerne i hver episode fikk jeg en trang til å se neste episode. Og den etter der igjen. Og den etter der igjen. Og den etter der igjen.

Ikke nok med det så har skaperne bak serien laget den mest interessante sesongen noensinne da sesong fem er spekket full av forferdelige problemstillinger, kanskje enda mer sex og midt inni der, et bilkrasj.

Hva skjedde i tankegangen min?

Som nevnt ovenfor er den siste sesongen til Girls pakket inn i en rekke følelser. Jeg mener ikke følelser som skuespillerne har, jo altså for all del, de har masse følelser de også, men følelser som seeren sitter igjen med. Jeg er egentlig ganske vant til å se nakenhet, og jeg er vant til å se Hannah som et narsissistisk vrak der jeg i tillegg har tenkt at hun er morsom, men etter å ha sett hele sesongen på en dag ble jeg overrasket over hvor mye jeg hadde lyst til å slå henne i ansiktet!

Jeg anser meg ikke som en dagligdags feminazi, men i alle fall en slags feminist, og jeg tenkte bare hvor teit jeg var som ville slå en annen karakter i ansiktet for å bare være seg selv og for å streve etter det hun vil ha i verden. Hvem er jeg til å nekte en annen kvinne kamplyst? Så der satt jeg da, hatet på Hannah Horvath, som ikke hadde gjort noe annet enn å «være seg selv». Så hva er det jeg driver på med? Driver jeg med «slutshaming», er jeg plutselig blitt en anti-feminist siden jeg ikke liker oppførselen deres og har lyst til å slå dem hardt i puppen?

Jeg kan i hvert fall si at jeg elsker serien igjen og veien dit har vært en berg-og-dalbane av følelser der jeg i tillegg har lært meg selv å kjenne enda bedre. Kunne ikke forventet noe mindre av Lena Dunham.