Bokanbefaling: Beckomberga

This content has been archived. It may no longer be relevant

Jeg klarer ikke å skrive noen anmeldelse av Beckomberga av Sara Stridsberg. Eller jeg har ingen rett til å gjøre det. Eller, klarer og klarer. Kanskje ville jeg fått det til, men jeg har ikke lyst til å lage noen anmeldelse. Jeg vil heller lage en bokanbefaling. For når jeg leser en bok som virkelig griper i meg, som utvider måten jeg leser på, forstår bøker, hva jeg kan tenke på og som åpner opp for følelser og forståelser man ikke har hatt i seg før, tror jeg at det er det viktigste. Ikke noe poeng i da å overdrive lesningen ved å forsøke plukke den fra hverandre og forstå alt og hvorfor den er skrevet.

Beckomberga er ikke en ny bok, den ble utgitt på norsk i 2015 og på originalspråket svensk i 2014. Den fikk mye oppmerksomhet da den kom ut, både fordi Stridsberg raskt og tidlig i sitt forfatterskap har blitt en av de store nordiske forfatterne men også fordi den er en stor og viktig leseropplevelse.

Som tittelen tilsier forteller boken om Beckomberga, som var et stort mentalsykehus utenfor Stockholm og som kunne romme over 2000 pasienter. Beckomberga, stedet, var et fullstendig og avlukket minisamfunn med alle mulige slags skjebner og liv, og Stridsberg beskriver dem med så mye omsorg.

Oppsummert kan man forsøke å si at boken forteller å bli voksen. Men også om ikke å bli voksen, om å bli voksen for tidlig, om aldri å bli voksen, om livet og døden, om mor- og datter, far og datter, om å være mor, om å være datter, om å være syk, om å være frisk. Og hvem er egentlig friske og hvem er syke? Hva gjør vi alle sammen og hvordan skal vi forholde oss til hverandre og den virkeligheten (eller uvirkeligheten) vi befinner oss i. Om hva et sted kan være og hvordan et sted kan påvirke mennesker. At selv om noe eller noen har en vond historie knyttet til seg, er ikke det alltid hele bildet av situasjonen som har vært eller er.

Stridsberg veksler mellom tid, sted, perspektiv og hovedfokus. Likevel oppleves alt å ha en rød tråd via Jackie. Jackie er tretten år gammel når faren Jimmie (Jimmie Darling) til slutt blir innlagt på Beckomberga mentalsykehus en gang på 70-tallet, etter mange år på randen av hva et menneske kan tåle av alkohol og depresjon, desperasjon.Vi møter også Jackie som voksen kvinne, når hun selv har fått en sønn, Marion. Primært er det altså gjennom Jackie at alle karakterer og steder blir introdusert, at tidshopp blir gjort. Men det finnes også en sidehistorie som fortelles gjennom Olof, den siste pasienten på Beckomberga.

Stridsberg skriver i korte bolker og boka er luftig og lett med en enorm avgrunn. Og finnes det noe vakrere enn det, noe vanskeligere å få til enn det? Stridsberg blander det lyse og det mørke på en nesten umulig måte. Etter at jeg leste boka har jeg sittet og bladd igjennom intervjuer som er gjort med Stridsberg, og i et intervju ved Finn Skårderud for Aftenposten, sier hun at:

”Normalspråket, eller det vitenskapelige språket, er kvelende fordi det reduserer. Vi lager raskt kategorier, som høy, lav, vakker, grotesk. En som ber om penger, er tigger, og en annen er fremmed eller syk. Slik kan vi skyve dem fra oss, som fremmede. En slik avstand er grunnlaget for at man i neste omgang kan øve vold. Vi stenger mennesker inn i språklige bur, slik som med diagnosene.”

Som jeg skrev i innledningen gjorde Bekomberga noe med meg, som jeg ikke kan beskrive. Jeg tror det har med dette med det lyse og mørke å gjøre. Boka åpnet opp for en slags ordløs forståelse av at ting som er vanskelig også kan være skinnende vakkert. At det triste kan være trøstende. Beckomberga, men også alle andre gode bøker som treffer dypt, maler fram en stemning som må oppleves, ikke leses beskrevet. Det høres muligens selvmotsigende ut, men å lese en hel bok, se for seg karakterene, stedene, bildene, tidene, rommene forfatteren skaper, er ikke å lese på samme måte som det er å lese dette jeg nå skriver, forklarende. Stridsbergs Beckomberga er stemningsskapende og åpner forståelsen av det menneskelige sinn på en fantastisk og uforklarlig måte.

Den må oppleves!