admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Hvis du trodde at svenskene gikk ut av Kalmarunionen med besinnet likegyldighet, eller at Danmark overlot Sverige til seg selv i fred og fordragelighet på 1500-tallet – da har du nok noe å lære her. Historien om denne unionsoppløsningen er absolutt en av de mest dramatiske i Kalmarunionen, med en hendelse som like gjerne kunne vært skrevet av George R. R. Martin.
Oppløsningstendenser
Kalmarunionen hadde vært i oppløsning siden 1448, da unionens konge, Christoffer, døde uten arvinger. Danmark og Sverige valgte så hver sin konge: Christian av Oldenburg i Danmark og Karl Knutson i Sverige. I 1450 valgte det norske riksrådet valgte å fortsette i union med Danmark. Dermed valgte de Christian til konge.
En ustabil union
Dette var likevel ikke enden på Kalmarunionen. Det var flere forsøk på union i perioden mellom 1450 og 1520, med noen kortvarige suksesser. I 1520 ønsket Christian II å ta Sverige tilbake i union med Danmark og Norge. Det førte til en kort krig der den regjerende kongen over Sverige, Sten Sture, falt i et slag. Krigen endte med en beleiring av Stockholm, som var under kommando av Sten Stures enke, Kristina Nilsdotter. Den 7. september 1520 overga Nilsdotter Stockholms slott til Christian II, i bytte mot lovnader om amnesti for henne og adelen.
Kroning og blodbad
Kroningen av Christian II til konge over Sverige og Kalmarunionen ble foretatt i Stockholm den 4. november 1520. Etter tre dager med festing på Stockholms slott, ble alle gjestene invitert til slottets store sal, fullstendig uvitende om hva som var i vente. I salen ble de vel hundre gjestene møtt med anklager om kjetteri og dømt til døden. Som allerede nevnt, hadde Christian II lovet dem amnesti: Hadde han brutt sitt løfte?
Det er generelt akseptert at Christian II hadde motiv for å støtte opp under dette blodbadet. Det var derimot ikke han som leverte anklagene. Det var en erkebiskop ved navn Gustav Trolle. Han hadde blitt avsatt fra sitt embete av Sten Sture, men var nå gjeninnsatt av kong Christian II. Trolle hadde en åpenbar agenda mot Stures tilhengere, og tiltalene om kjetteri var begrunnet i hans avsettelse. Dermed ble et hundretalls mennesker henrettet i Stockholm i 1520. Blant disse hundre var det biskoper, riksrådsmenn og borgere, i tillegg til flere tjenestefolk. Sten Stures lik skal dessuten ha blitt gravd opp, for så å bli brent av Trolle og hans bødler.
Konsekvensene av blodbadet
Det som fulgte etter blodbadet i Stockholm var flere andre henrettelser av opposisjonelle adelsmenn i Sverige og Finland. På vei tilbake mot Danmark i 1521, ble Christian II årsak til et nytt blodbad ved Nydala Kloster. Her finner vi det første tilfellet hvor Christian II blir omtalt som “tyrannen”, hvilket er et kallenavn som har gått ned i historiebøkene i Sverige. Det er disse hendelsene som gjør det åpenbart at Christian II også hadde gitt tillatelse for henrettelsene i Stockholm.
Reaksjonen på blodbadet i Stockholm og den senere forfølgelsen av svenske adelsmenn lot ikke vente på seg. Flere opprør brøt ut i Sverige, og til slutt fikk svenskene samlet seg under ledelse av Gustav Vasa. I 1521 var danskene kastet ut av Sverige. Gustav var kronet til konge. Kalmarunionen var død.
Siste podcaster