admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Musikk er et internasjonalt språk. Det er også skrekk. Det er kanskje derfor filmen Rocky Horror Picture Show (1975) er så høyt elsket enda. Den kombinerer klassiske skrekk- og sci-fi-klisjéer med sex og sjokkrock. De som hørte på sendingen vår tidligere husker kanskje den første sangen fra både filmen og sendingen Science Fiction/Double Feature, som er et kjærlighetsbrev til klassiske B-filmer og horror.
Velkjente formler
Disse filmenes historie er preget av sykluser, parodier og gjentolkninger av eldre arbeid. Skrekkfilmene hadde sine røtter i Tyskland før de (og regissørene av dem) etter et masseoppkjøp av tyske filmstudioer ble importert til USA. Der etablerte Universal seg som den dominante aktøren først, med klassiske monsterfilmer som Dracula (1931), Frankenstein (1910), Mumien (1999) og litt senere, The Wolfman (2010). Disse filmene var basert på gotisk skrekk-litteratur og hadde stor økonomisk suksess. Det ble laget oppfølgere og mange etterliknet dem. Deretter begynte de å bli parodier av seg selv. I 1948 kom filmen Abbott and Costello meet Frankenstein, som er en veldig kjekk komediefilm.
Grunnen til at det kalles en «syklus» er at når først en film får økonomisk suksess, vil studioet lage oppfølgere. Dette vil også flere etterlikne det. Hvor mange Paranormal Activity (2007) filmer er egentlig blitt laget nå, og hvor mange «found footage»-filmer har kommet ut siden The Blair Witch Project i 1999? Hvor mange Nightmare on Elm Street (1984)-oppfølgere er det? Listen er smertefull lang i alle disse tilfellene. Det kommer et punkt hvor filmene slutter å tjene penger, så får noen en ny idé og det hele gjentar seg. 20 år senere (eller fem om man er spesielt uheldig) kommer det kanskje en reboot.
Hele veien skifter fokuset fra hovedpersonene og vår sympati for dem – til skurken eller monsteret og hvor stort blodbad det kan forårsake. Pendelen går, selv om mange av disse undersjangrene går parallelt. Saw-filmene ble populære, Hostel (2005), The Human Centipede (2009) og mange flere etterliknet de. Så ble filmene parodier av seg selv og begynte å tjene mindre penger. Jeg tror dette er et godt tidspunkt å presisere at jeg liker den første Saw-filmen og mange andre skrekkfilmer av den typen. Jeg syns for øvrig at andre skrekkfilmer fra de siste årene er litt mer spennende.
Nye Monstre
Jeg tror mennesker alltid har vært gode til å finne opp monstre. Det er gøy å se nye tolkninger av varulver og vampyrer, men noe jeg syns er spesielt fint i dag er hvor gode nyere filmer med kreativ bruk av monstre er. Jeg tenker da mest på filmer som Pans Labyrint (2006), It Follows (2014) og The Babadook (2014).
Disse tre filmene har et fokus på hovedpersonene istedenfor skurken. Monsteret er der i egenskap av å være en trussel for figurer vi som seere faktisk kan forholde oss til. Jeg vil anbefale alle som leser dette å se dem. Kjernene i disse tre fortellingene er dypt menneskelige. De er spennende og vellagde filmer.
Pans Labyrint (2006) (orig. El Labyrinto del Fauno)
En spansk-meksikansk, mørk fantasy-film med historiske elementer og skrekk. Den er regissert av Guillermo del Toro og handler om Ofelia, som er en ung jente under den spanske borgerkrigen. Med padder som vrenger seg, mord og fascisme er dette eventyret litt ulikt Disneys tolkninger. Ofelia begir seg ut på et eventyr fullt av fabeldyr, med store paralleller til livet hennes hjemme. Filmskaperne har et stort hensyn til detaljer i fargebruk og symbolikk. Monsteret folk gjerne kjenner igjen fra filmen er «den bleke mannen» som kan symbolisere Ofelias stefars monstrøsitet. Fortellingen tar for seg ulydighet, uskyldighet, kjærlighet og modenhet. Den anbefales.
It Follows (2014)
Den nyeste filmen jeg kommer til å nevne, og den eneste amerikanske. Den kom ut i år og var skrevet og regissert av David Robert Mitchell. Denne filmen har en interessant vri på den overnaturlige slasher-skurken som jeg ikke kommer til å ødelegge for dere her. Regissøren tar ofte i bruk mye objektiv kameraføring, fra langt unna som gir en følelse av hjelpesløshet. Det er ingenting vi som tilskuere kan gjøre for hovedpersonene. Dette er en skikkelig spennende film som er verdt å sjekke ut.
The Babadook (2014)
En film som nettopp dukket opp på kino her i Bergen. Det er en av de triste tilfellene hvor vi ikke har fått den på kino her de fleste som ville se den allerede har det, flere ganger på Netflix. Det er den første filmen fra Jennifer Kent, en australsk regissør som har arbeidet under Lars von Trier. Den har et hovedfokus på forholdet mellom mor og barn, hvor monsteret symboliserer sorg en aldri blir kvitt. Det er en følelsesmessig utfordrende film å se, men den er virkelig god. Om noen har sjansen bør de se den i helgen. Jeg kommer ikke på noen bedre måte å feire Halloween i år.
Snakkes snart igjen
Takk som tok deg tid til å lese mitt første lille innlegg, her. Jeg heter Andreas Gjøsæther og i dag var min første sending med dette programmet. Jeg gleder meg til å være mer med i Med Gandalf til Galaksen. Det blir gøy å få snakke mer om sci-fi og fantasy-kultur. Foruten skrekkfilmer elsker jeg all slags andre filmer, dataspill, litteratur og musikk. Vi snakkes snart igjen. Håper dere har hatt en fin allehelgensaften.