Studentmandag This content has been archived. It may no longer be relevant
For mange er Mariann Thomassen kjent som vokalist i bandet Surferosa, som tok Norge med storm med sin annerledes pop-rock på 2000-tallet. Siden den gang har hennes kortklipte, blonde hår vært å se i diverse TV-program, bak miksebordet og nå – utenpå hennes egen soloplate, H.Y.P.E. Mariann er sprudlende og reflektert, og latteren triller ut flere ganger under telefonintervjuet Studentmorgen fikk mandag morgen.
Første solo-plate
Hvilke tanker har du om at din første solo-plate slippes? Er du klar?
– Ja! Men man kan aldri bli helt klar, men jeg har ventet på det ganske lenge. Jeg hadde egentlig tenkt å vente litt til, siden jeg samtidig holder på med å lansere ting i Storbritannia. Men jeg tenkte «Nei, nå bare kjører vi på, nå er vi klare, nå bare gjør vi det!».
Hvordan opplever du det å være soloartist?
– Nå har jeg blitt vant til å jobbe alene, men det var først litt rart. Jeg er en person som er vant til å jobbe med mange folk i team, og å være rundt folk hele tiden, sier hun, før hun fortsetter:
– Men jeg er egentlig skikkelig rar. Jeg liker å være alene. Jeg har reist mye, og de siste fire årene har jeg brukt til å pendle over til England, hvor jeg har også har bodd for meg selv. Men den kreative prosessen har vært veldig annerledes enn den jeg har jobbet med før. Det å ta beslutninger, og å stå i det hele alene. Nå gjør jeg alt selv; finansieringen, jeg har eget plateselskap, management og booking, som jeg holder på med i Storbritannia.
De to første låtene fra platen, “Banjo for my bitches” og “Frikkin Fantastic”, er allerede sluppet, og kan beskrives som en blanding av rock, pop og hiphop. Mariann forteller at hun ikke er redd for å mikse sammen stiler:
– Hehe, ja, det er en miks av forskjellige ting, en miks av den jeg er. Jeg prøver å blande sammen ting jeg liker, det som kommer spontant og det jeg selv føler for å formidle i min kreative prosess. Jeg er også DJ, og har drevet med det i 14 år i Norge. Jeg blir egentlig fort lei av ting, så jeg har nok laget en plate jeg selv ikke kommer til å bli lei av. Jeg er veldig stolt av den, og den er veldig variert, sier hun, før hun legger til:
– Plata er vel egentlig litt schizofren!
Hva slags andre låter er det vi kan vente oss å finne på albumet?
– For første gang i mitt liv har jeg blitt utfordret til å skrive en ballade, noe jeg aldri har gjort før. Da jeg spilte den for mamma i går, begynte hun å grine – så det er jo et bra tegn, forteller hun.
Full av guilty pleasures
Har du noen guilty pleasures, noe du er egentlig er litt flau over at du hører på?
– Masse, utbryter Mariann, før hun utdyper:
– For meg er musikk guilty pleasures uansett hva man snakker om, for å være helt ærlig. Jeg samler blant annet på vinyl-plater og country.
På spørsmålet om hun kan komme med noen eksempler, må hun tenke litt, før hun utbryter:
– Jeg har en forferdelig guilty pleasure, Garry Glitter! En engelsk glamrocker, som var stor på 60- og 70-tallet. Han likte jeg veldig godt, helt frem til jeg fant ut at han var en pedofil, jævla motherfucker, da kastet jeg alle platene jeg hadde av han. Uff, nei, det var gross, det vil jeg ikke snakke om engang. No more Gary Glitter!
Driter mer i hva andre sier
Et raskt bildesøk på Google viser at Mariann umulig kan beskrives som en mainstream pop- og rock-artist når det kommer til antrekk. Hun er kjent for å ha en unik, fargerik og original stil, og hun var tidlig ute med å skille seg ut. På spørsmålet om hvordan man finner og gjør sin egen greie, sier hun dette:
– Det er viktig at folk tør å bare være seg selv. Når jeg er ute og reiser, liker jeg veldig godt å se personer som faktisk kler på seg sin egen personlighet, og at du faktisk ser at det er sånn disse personene er når du blir kjent med de. Det er veldig fascinerende. I tillegg til det å tørre å velge et yrke som kanskje ikke genererer god inntekt med en gang, men man gjør det fordi man må gjøre det, fordi det er noe som beriker ens liv. Vi må huske at vi bare har én billett her i livet, og den må man bruke godt, reflekterer hun.
Videre vil Mariann komme med en oppfordring til alle som tar høyere utdanning bare for å få god lønn:
– Fuck it, liksom! De tror jeg blir ganske ulykkelig.
Hva slags reaksjoner har du fått på klesstilen din?
Mariann tenker seg om, før hun svarer:
– Jo eldre jeg blir, jo mer driter jeg i det! Jeg har vært gjennom så jævlig masse rart, at jeg kunne skrevet bok om det, ler hun, før hun fortsetter litt mer alvorlig:
– Men i starten av Surferosa var det et helvete, det kan jeg innrømme. Jeg ble ikke akkurat spytta på, men jeg ble jo tatt for å være det ene og det andre; prostituert og litt forskjellig, egentlig. Jeg ble kalt stygg, samtidig som jeg fikk utrolig mange fine komplimenter – altså alt på en gang!
I dag tror hun at det er mer akseptert å skille seg ut, mye takket vært Internett og blogger:
– Alt er mye mer tilgjengelig, og folk er mer utagerende, og det har nok blitt mer akseptert. Etter at Lady Gaga slo igjennom, så ble det vi i Surferosa gjorde på sin tid, akseptert. Det syntes jeg var veldig fett. Når man ser på det som skjer i dag, med tanke på popen, så er det fantastisk gøy. Tenker man tilbake på hvordan vi herja rundt, og hvordan folk herjer rundt nå, så er det jo bare en vakker symfoni!, avslutter hun.
Albumet H.Y.P.E slippes på blant annet på iTunes og Spotify tirsdag 20. oktober, i tillegg til at det ventes som vinylplate til neste år.
