admin This content has been archived. It may no longer be relevant
Videoer av fortidsminner som blir knust med bulldosere og slegger har blitt hverdagskost på TV helt siden den islamske staten (IS) vokste fram i fjor sommer. Men hva ligger egentlig bak denne kulturelle voldsspiralen? Er det ren islamistisk propaganda, en kalkulert islamistisk realpolitikk eller et forsøk fra IS på å demoralisere sine fiender?
Hatra, Mosul, Nimrud og senest Palmyra. Kulturskatter, monumenter, museer, bibliotek og statuer har blitt ødelagt under teatralske omstendigheter, hvor koran-vers har blitt lest opp mens jublende menn går til angrep på uerstattelige gjenstander som ofte er opptil 3000 år gamle.
Men hvorfor gjør IS dette? Er det en ren maktdemonstrasjon eller er det en mer kalkulert tanke som ligger bak?
Islamistisk propaganda?
Den første teorien er at ødeleggelsen av minnesmerker er et ledd i IS sin brutale propagandakrig. Videoene IS har laget er av en dramaturgi og har en framgangsmåte som nesten alltid er den samme, tydelig innøvd og iscenesatt. Det blir lest opp et vers fra Koranen om hvordan idoldyrking er forbudt. En IS-representant snakker så direkte til kameraet hvor han fordømmer alle som tillater eksistensen av slike fortidsminner. Det er spesielt de kristne assyrerne og akkadierne som blir kritisert og fordømt. IS viser hva deres nyopprettede kalifat står for, religiøst og politisk. Budskapet er klart, dette er en maktdemonstrasjon fra IS, hvor kalifatet demonstrerer både sin styrke og sin brutalitet.
Men om videoene skal ha noe større effekt, utover propagandaaspektet ved konflikten, er ikke lett å vite. Det som derimot er tydelig er at IS har bygd opp mye av sin makt gjennom nettopp dette apparatet, og det er dette de må ty til når det ikke strekker til militært. IS har periodevis lidd store tap. Når IS ikke virker like uovervinnelige militært må de vise handlekraft på andre måter, blant annet gjennom ødeleggelsen av fortidsminner. Det er på dette punktet at en viss ambiguitet dukker opp i forhold til IS sin hedningstokt. Det har blitt rapportert at mens videoene spilles inn og fortidsminnene ødelegges, blir gull og sølv stjålet og fraktet bort.
Kalifatisk lov og orden?
Den andre teorien er at ødeleggelsen av minnesmerker bokstavelig talt er lov og orden i det nye kalifatet. Det er altså IS sitt politiske og religiøse system vi ser resultatet av. Med utslettingen av fortiden vil også IS ha muligheten til å forme en ny framtid. Et faktum som støtter dette er at denne type fortidsødeleggelse har skjedd før. Romerne og nazistene forsøkte å utslette fortiden, det samme gjorde kommunistene i Sovjetunionen og Kina. IS har ikke minst lært av Taliban, som til store internasjonale protester ødela Buddha-statuene i Bamiyan under deres regjeringstid i Afghanistan.
IS er like, og ønsker å utslette en «hedensk» fortid hvor avgudsdyrkelse var vanlig og hvor fortidsminnenes eksistens var akseptert. Dette gjelder også de gamle kalifatene som eksisterte i Midtøsten hvor monumentene og templenes eksistens var tillat. For IS er og blir det en kamp mot det hedenske. Det demper ikke aggresjonen at det er helligdommer til sjia, sunni eller sufi-muslimer. Alt som ikke er på linje med IS sitt verdensbilde, og deres ekstreme form for wahabisme, skal utslettes.
Et forsøk på demoralisering?
Den tredje og siste teorien er at IS sine ødeleggelser er et forsøk på å demoralisere kalifatets fiender. Demoralisering i denne forstand er knyttet til IS sitt forsøk på å utslette kulturarv som vitner om sameksistens i Midtøsten. Denne kampanjen er spesielt rettet mot de kristne minoritetene, som assyrerne og de kaldeiske katolikkene. Som en kristen assyrer har uttalt, er ødeleggelsene et kulturelt og historisk overgrep mot alle ikke-muslimer i området. Det er et ledd i en etnisk rensing blir det hevdet, hvor alle minner av en tid hvor det var koeksistens mellom de religiøse grupperingene skal utslettes.
Så hva er det den islamske staten egentlig vil?
Hva som virkelig er de sanne intensjonene bak den islamske statens herjinger er altså kompliserte, og det er umulig å vite nøyaktig hva som er de sterkeste drivkreftene. Uansett er herjingene en kulturell ødeleggelse av astronomiske dimensjoner, en kampanje mot alt som ikke slutter seg til det som eksisterte før kalifatets opprinnelse. Den store ironien, er at både fortidsminnene og de kristne kirkesamfunnene eksisterte i Midtøsten lenge før islam oppsto.