– Vestlig uhjelp må forandres

This content has been archived. It may no longer be relevant

Norge og resten av OECD ga i 2013 i overkant av et tusen milliarder kroner i bistand. Dette er penger som hjelper millioner av mennesker med alt fra mat, infrastruktur, miljøtiltak, og mye mer. Mange mener likevel vi må begynne å tenke annerledes på uhjelp.

En av disse er fagdirektør for evaluering i Norad, Øyvind Eggen, som i 2013 ga ut boken Western Aid at a Crossroads – the End of Paternalism sammen med Kjell Roland. I boken stiller de seg kritisk til den gamle bistandsmodellen. Hva er det egentlig som er feil med vestlig bistand?

– For det første må vi kunne si at bistand fungerer og at man har fått til mange av målene man har satt seg, samtidig er det ganske klart at man ikke har nådd sine egne forventninger om og nærmest skape nye stater. De forventningene har kanskje aldri vært realistiske, jeg tenker at bistand vil være mye mer effektivt og mye mer nyttig hvis vi klarer å rekonfigurere måten givere tenker på sin egen rolle.

Hør hele innslaget her:

Kulturkrasj

Vestlig bistandstenkning har i lang tid fokusert seg på forbedring og utvikling av sikre og effektive statsapparater, men Eggen mener dette ikke lar seg gjennomføre like lett i alle kulturer.

– Ja, det er på lang vei kulturkrasj, og det er også et problem at vi på giversiden i dette kulturmøtet tar for gitt at vi har de riktige svarene sånn at vi ikke kan sette oss inn i forholdene på den andre siden, og vi ender opp med å innta en paternalistisk eller formyndersk holdning. Giversiden tar en slags oppdragerrolle og man tenker at mottaker er et umodent samfunn som etter hvert blir sånn som oss, med nok tid og bistand. Man legger til grunn at vi som den mest utviklede delen av verden vet hva som skal til for utvikling og dermed føler at det er vår rett og plikt å veilede de inn på vår vei.

Dette har store utfordringer med seg, et spørsmål er om de i det hele tatt skal gå vår vei når de etter hvert vil få mer resurser, og da er det viktige spørsmålet for oss om vi skal ha den typen oppdragerrolle for andre land når det her tross alt er snakk om suverene stater. På mottakersiden tror jeg dette oppfattes som en type postkolonialisme vesten ikke har klart å legge fra seg.

Nytt giverparadigme

Veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. Eggen mener vi må få et nytt paradigme som giverland, hvis ikke kan vi finne oss selv uønsket som giver om vi bare vil drive formynderskap.

– Et av problemene jeg ser med bistand er at det er vanskelig å se hvordan disse problemene kan løses innenfor det systemet vi har nå. Bistanden har blitt en ganske stor industri som er ganske selvoppholdende i det at den bekrefter for giverne at det de gjør er det rette, bare at de ikke gjør det godt nok eller mye nok. Dermed blir løsningen fra giversiden sett på som mer av det samme, hvis problemet ligger på giversiden. Hvis man egentlig burde gjøre noe annet får man ikke hjelp innenfra til å gjøre noe med det.

Så jeg tror den vestlige bistanden etterhvert blir nødt til å legge om da man på mottakersiden kanskje vil begynne å opponere litt, og etterhvert begynne å si nei takk til vestlig bistand så lenge den kommer med formynderskap. Etterhvert som fattige land har fått mye mer penger en det de hadde for 10-15 år siden og de har andre internasjonale partnere å gå til så har de altså mye større mulighet til å si nei takk idag en de hadde for noen år siden og jeg tror vi kommer til å se mye mer av det. Da må den vestlige bistandsindustrien forandre seg for og i det hele tatt kunne forbli relevant på mottakersiden.

Vi kan altså se at det peker mot at vi må gi opp denne formynderrollen, uansett hvor vondt dette kan føles.