Offside This content has been archived. It may no longer be relevant
Etter helgens kamper har Offside for vane av å ha ett blikk mot de mest imponerende prestasjonene, men også å sette lys på de mer skuffende. Den siste uken har landslagspausen satt sitt preg på verdensfotballen. Bare det at man kaller perioden for en “pause fra den gode fotballen” sier litt om hva folk flest føler for kvalifiseringskamper til diverse mesterskap. Selv om Norge absolutt har imponert mot Malta og Bulgaria, er det vanskelig å skrive med stor entusiasme om kamper og hendelser som har imponert oss i landslagspausen. Jeg vil derfor bruke denne reviewen til å vise til noen grunner til at landslagspausene gir en dårlig smak i munnen både før og etter at de er ferdig for store deler av verdens fotballsupportere.
Mediahysteriet
Spesielt i Norge og England har mediene en egen evne til å hause opp forventninger, og på samme mynt knuse dem med jernhånd. Jeg skal være den første til å innrømme at det er kjempeartig at vi har en femtenåring som faktisk er god nok til å kunne bidra på landslaget, men når de forskjellige mediehusene bruker alt de har av spalteplass og forskjellige “eksperter” til å komme med sin mening, er jeg redd at man som supporter blir meget mettet. Jeg tror ikke det bare var i min stue etter 63 spilte minutter dette spørsmålet ble stilt: “Kommer Martin Ødegaard inn fordi media vil det, eller fordi det er han Høgmo mener skal snu kampen?”
Det er vel og bra at Ødegaard fikk sin debut, han gjorde seg ikke bort, men helt ærlig så gjorde han seg ikke bemerket heller. For min del, og om norske fotballsupportere virkelig hadde tenkt seg om, så ville Harmeet Singh vært et åpenbart valg i forhold til hva kampen trengte. Hele denne diskusjonen kulminerte og ble nærmest latterliggjort da fotballhistoriker Tom A. Schanke uttalte at Høgmo burde spille Ødegaard for å “gi folket det de ville ha”. Det er helt klart at supporters meninger skal tas i betraktning, men at en trener skal ta ut et lag med tanke på å tilfredsstille kritikere er i mot alle grunnprinsipper i fotballen.
Heldigvis finnes det fornuftige eksperter i dette landet også, og jeg kan ikke annet enn å støtte meg bak den lille twittertiraden til Lars Sivertsen:
De meningsløse kampene
England – San Marino. Nederland – Kasakhstan. Belgia – Andorra. Irland – Gibraltar. Luxembourg – Spania.
Dette er ikke land jeg bare tilfeldig har plukket frem, men offiselle UEFA-kamper som har blitt gjennomført de siste fem dagene. Hvordan i alle dager slike kamper skal kunne engasjere et publikum er uforståelig. Irland er ett land som er kjent for å
være fotballgale og ha et fantastisk publikum. Mot Gibraltar er det ikke mer enn imponerende at Aviva Stadium med en kapasitet på over femti tusen hadde kun femten tusen ledige seter.
Med få unntak kommer hele troppen til Gibraltar fra hjemlig liga. Et ligasystem som består av to divisjoner og kun 160 registrerte fotballspillere. Innbyggertallet i landet er på nivå med Fyllingsdalen bydel i Bergen, som strengt tatt kun kan skilte med et middels andredivisjonslag i et ellers middels fotballand. 14. november skal lille Gibraltar til Nürnberg og spille mot regjerende verdensmester Tyskland. Det kan fort bli den mest tullete kampen i moderne tid. Jeg tør ikke engang tenke på hvordan Pep Guardiola reagerer om en av hans stjernespillere blir skadet.
Plassering av pausene
Nettopp skader på spillere er et problem flere av storklubbene er bekymret for når landslagspausene trer i kraft. Når verdensklasse møter amatører med et litt for høyt tenningsnivå, er det ikke sjelden at taklinger kan komme både sent og i knehøyde. Med dette i mente er det også helt uforståelig hvordan disse pausene er lagt opp. Dette er både i forhold til publikum og klubbenes interesse. Natt til 2. september satt fans av alle de største ligaene og klubbene i verden oppe til de sene timer for å blant annet få bekreftet Falcao til Manchester United. Det eneste en fotballsupporter ønsker er da å få muligheten til å se sine nye helter i aksjon så kjapt som overhodet mulig.
… men så er det landslagspause.
Etter min veldig subjektive mening er dette med på å skape en unødvendig negativ holdning til blant annet EM-kvalifiseringen hos det europeiske publikum, og ikke minst må det være forferdelig for en klubb som har brukt flere millioner kroner på en spiller å kunne være i fare for at om en uke har han skadet seg på en åker i Kasakhstan. I 2015 vil transfer deadline day etterfølges av ikke bare én, men to landslagskamper.
Det er flere steder hvor landslagspausene kan føles utrolig malplasserte. 29. mars, bare seks dager før den 31. serierunden av Premier League, skal det tyske landslaget reise til Georgia i det som etter all sannsynlighet blir en ubetydelig kamp for tyskerne om de skal til EM eller ikke. Helgen etter møtes Arsenal og Liverpool i det som kan bli en av sesongens viktigste kamper. Kommer Özil skadet eller sliten hjem til London fra Georgia, tviler jeg på at en viss fransk herremann er nådig i sine uttalelser mot UEFA.
Kun én EM-kvalifiseringsrunde er plassert utenfor storligaenes sesong. Den er derimot plassert midt i juniferien til spillerne. Hvorfor ikke kampene er lagt til andre tidspunkt er for meg uforståelig.
Det er selvsagt flere årsaker til at landslagsfotballen har fått en real knekk, og bare tiden vil vise om landslagspausen igjen kan bli ett friskt pust i fotballverdenen.
